Det skulle vise seg å være ytterst optimale værforhold på Hardangervidden for å gi utstyret en real omgang juling. I snøstorm, dårlig sikt og tidvis komplett "whiteout" må man ta noen runder med seg selv for å holde motivasjonen oppe, og med flere værfaste døgn i telt, var jeg godt fornøyd med selskapet i min gode venn Reidar Bjorvatn. Noen runder med Yatzy, nyheter på radio og en kopp kakao i ny og ne, gjør tiden i teltet mer trivelig. Men la det være klinkende klart: Å ligge værfast i telt over flere dager, er en tålmodighetsprøve uten sidestykke.
Turen fra Finse til Maurset skulle vise seg å bli en alt annet en strålende førpåsketur, selv om solen også maktet å titte fram i perioder. Sterk vind, store nedbørsmengder og tidvis komplett whiteout gjorde sitt ytterste til at jeg fikk testet utstyret akkurat slik jeg ville. Blant annet er jeg bort i mot godt fornøyd med teltet, selv om jeg også fikk erfare vesentlige svakheter når det verste været satte inn.
Bekledningen er det ingenting å si på, og ull er selvsagt den tidløse vinner når det gjelder å holde seg varm. I tillegg er en god dunjakke spesielt god å ha når man tar pauser i sterkt og iskald vind, og vind - og vanntett bekledning er fullstendig uunnværlig. Dersom man klarer å stenge nedbør og vind ute, sparer man både krefter og kroppsvarme, og man får nødvendig hvile når man har pause.
Når det gjelder bekledning hadde jeg dessuten gleden av å benytte meg av Sveivajakken i de verste vindkulene. Jakken er 100 % håndlaget i seilduk (bomull) og vadmel. Kombinasjonen gjør at man holder seg varm, selv når man blir våt. Sveivajakken kommer definitivt til å gi meg gode stunder når kulden og snøføyken herjer som verst, og blir en naturlig del av bekledningen når jeg tar fatt på vandringen neste år.
Under planlegging av dagsmarsjer og veivalg ble Kartpenna et godt hjelpemiddel. Dette er en penn som ut i fra kartets målestokk beregner avstand fra A til B med tilfredsstillende nøyaktighet. Ved å dra hjulet på Kartpenna i tenkt marsjrute, fant jeg kjapt ut hvor mange km jeg måtte gå for for å komme meg fra utgangspunktet til dagens mål. Spesielt nyttig var det å finne ut hvor lange omveier man eventuelt måtte ta, når faren for snøskred ble meldt over radioen.
Målet er nådd - jeg har klart det
I dag, søndag 26. april, gikk jeg i mål på Lindesnes. Først mottatt ved fyret av Johanne og verdens beste svigerfamilie, med stor plakat, norske flagg, sjampanje og blomsterbuketter fra både svigers og familien hjemme. For en mottakelse! Deretter var det å skrive seg inn i boken over dem som har krysset Norge.
Til slutt bar det selvsagt ut til pynten som står som Kongeriket Norges sørligste punkt. Det ble tatt en del bilder både ved fyret og på sørligste punkt kan man si. Og for å toppe det hele: Seiersbadet i sjøen var friskt og godt.
Det er vanskelig å sette ord på hvordan det føles å endelig nå målet man har drømt så lenge om. Etter så mange oppturer og nedturer, opplevelser og utfordringer. Jeg har langt ifra vært sikker på at jeg skulle nå målet til slutt når jeg har vært underveis. Men joda. I dag heises flagget. Både på Rislå, I Bergen og på Nordfjordeid... ! Tusen takk for alle gratulasjoner og støttende ord. Det varmer langt inn i sjelen. Og tusen takk for et fantastisk seiersmåltid i det fri ved Lindesnes fyr, med Norge på langs - kake og godt selskap. Det setter jeg umåtelig pris på.
Norge på langs 2009 er et faktum. Det er godt å være i mål!
Til slutt bar det selvsagt ut til pynten som står som Kongeriket Norges sørligste punkt. Det ble tatt en del bilder både ved fyret og på sørligste punkt kan man si. Og for å toppe det hele: Seiersbadet i sjøen var friskt og godt.
Det er vanskelig å sette ord på hvordan det føles å endelig nå målet man har drømt så lenge om. Etter så mange oppturer og nedturer, opplevelser og utfordringer. Jeg har langt ifra vært sikker på at jeg skulle nå målet til slutt når jeg har vært underveis. Men joda. I dag heises flagget. Både på Rislå, I Bergen og på Nordfjordeid... ! Tusen takk for alle gratulasjoner og støttende ord. Det varmer langt inn i sjelen. Og tusen takk for et fantastisk seiersmåltid i det fri ved Lindesnes fyr, med Norge på langs - kake og godt selskap. Det setter jeg umåtelig pris på.
Norge på langs 2009 er et faktum. Det er godt å være i mål!
Sørligste punkt av vakre Norge
Seiersbadet var friskt og godt
Vigeland - Lindesnes
Vel vitende om at det kun gjensto 27 km fra teltplassen på Vigeland til Lindesnes fyr, kunne jeg i bedagelig tempo rusle utover riksveien. Flere biler stoppet underveis og fikk bekreftet mistanken om at jeg nå gikk inn i siste fase av en heller lang tur. Gratulasjoner haglet fra bilvinduene, og det gir jo selvsagt motivasjon. Selv om oppsvulmede tær slåss om plass i skoene, merket jeg at jeg gliste bredt selv om vannblemmene sprakk èn etter èn. Joda. Det nærmer seg slutten nå.
Da jeg kom til den idylliske viken Snig kunne jeg se havet for første gang siden Trondheim. Sjøluft. Frisk og velkjent sjøluft. Som å være på vestlandet igjen. Enkelte lukter kan få en til å virkelig lengte hjem til landet i vest, byen mellom de syv fjell. Men... Ett eventyr må avsluttes før et annet kan starte. Nå var alt fokus på kongeriket Norges sørligste punkt.
På Spangereid tok jeg en lang pause. Her tok det ikke lange tiden før flokket seg rundt meg og ville høre om turen. Jentegjengen på kroen ble , som de selv sa, "litt satt ut" da de hørte jeg hadde vært så lenge på reise. Og så sykle i Nord-Norge på vinteren, da. Ikke helt ønsketenkning, syns de. Og for å være helt ærlig: Det er ganske enkelt å skjønne den tankegangen der!
Da hovne føtter hadde kommet seg noen hakk, tok jeg fatt på de siste 11 km mot fyret. Ikke lenge etter jeg hadde fått sekken på ryggen, brant bena igjen. Men hendelse! Uansett hvilken smerte som måtte komme nå... Jeg skulle ut til det fyret uansett - om jeg så må krype. Turens siste huggorm fikk jeg øye på like før fyret på Lindesnes åpenbarte seg for første gang. Og for aller første gang i hele mitt liv ble jeg ikke redd ormen i det hele tatt. Ikke så mye som en cm gåsehud eller snev av kvalme. Gutten har nådd langt... På mange måter.
Teltet ble slått opp under en km fra Lindesnes fyr, og på kvelden kom Johanne på besøk. Hun hadde med krabbe og sjokolade. Et skikkelig festmåltid siste kveld av turen. Etter å ha nytt en flott solnedgang fra svabergene, sovnet vi begge i et varmt og godt telt. Turens siste natt sov jeg som en stein. I herlig frisk sjøluft og med måkeskrik, akkurat høyt nok til å nå inn i drømmeland.
Da jeg kom til den idylliske viken Snig kunne jeg se havet for første gang siden Trondheim. Sjøluft. Frisk og velkjent sjøluft. Som å være på vestlandet igjen. Enkelte lukter kan få en til å virkelig lengte hjem til landet i vest, byen mellom de syv fjell. Men... Ett eventyr må avsluttes før et annet kan starte. Nå var alt fokus på kongeriket Norges sørligste punkt.
På Spangereid tok jeg en lang pause. Her tok det ikke lange tiden før flokket seg rundt meg og ville høre om turen. Jentegjengen på kroen ble , som de selv sa, "litt satt ut" da de hørte jeg hadde vært så lenge på reise. Og så sykle i Nord-Norge på vinteren, da. Ikke helt ønsketenkning, syns de. Og for å være helt ærlig: Det er ganske enkelt å skjønne den tankegangen der!
Da hovne føtter hadde kommet seg noen hakk, tok jeg fatt på de siste 11 km mot fyret. Ikke lenge etter jeg hadde fått sekken på ryggen, brant bena igjen. Men hendelse! Uansett hvilken smerte som måtte komme nå... Jeg skulle ut til det fyret uansett - om jeg så må krype. Turens siste huggorm fikk jeg øye på like før fyret på Lindesnes åpenbarte seg for første gang. Og for aller første gang i hele mitt liv ble jeg ikke redd ormen i det hele tatt. Ikke så mye som en cm gåsehud eller snev av kvalme. Gutten har nådd langt... På mange måter.
Teltet ble slått opp under en km fra Lindesnes fyr, og på kvelden kom Johanne på besøk. Hun hadde med krabbe og sjokolade. Et skikkelig festmåltid siste kveld av turen. Etter å ha nytt en flott solnedgang fra svabergene, sovnet vi begge i et varmt og godt telt. Turens siste natt sov jeg som en stein. I herlig frisk sjøluft og med måkeskrik, akkurat høyt nok til å nå inn i drømmeland.
Turens siste kveld
Lindesnes fyr sett fra teltåpningen
Flagget som har vært med meg siden Knivskjellodden har fått litt medfart. Men det er er fremdeles med, og pryder teltet også turens siste døgn.
Til fots inn i turens siste fylke
Endelig med sekken på ryggen og bena trygt plassert på bakken igjen. En herlig følelse. Nå er jeg utstyrt med utrustning jeg stoler fullt og helt på, og unødvendige bekymringer faller bort. Sykkel og tralle satte jeg fra meg på Evje. Nå skal det vandres siste etappe mot målet på Lindesnes - i god gammeldags landstrykerstil.
I fantastisk vær gikk jeg mot Kile og Kilefjorden. Videre mot Hægland og til slutt Laudal. Etter 3,5 mils vandring, hadde vonde føtter og en sliten rygg godt av å sove godt i teltet som ble slått opp like ved elvebredden på Fyglestveit. Forhåpentligvis min siste frysetørret middag ble spist like før jeg sovnet.
Dagen etter tok jeg turens rekord i leirbrudd. Vel vitende om at jeg skulle møte Ole Christian, kollega og kamerat fra Sport1, var motivasjonen på topp. Etter et kort stopp på butikken i Marnardal, gikk jeg videre mot "heia", oppover og innover. I solsteiken fikk jeg virkelig nyte de sørlandske skoger, og jeg så både rovfugler og rådyr.
Ved Manneråk kom en glisende skigutt i sitt enda mer glisende kjøretøy. "Halla!" Endelig selskap. Ole Christian gikk med meg resten av dagen, og som to venninner som ikke har sett hverandre på en stund, gikk praten i ett. Utrolig hyggelig. Begge med mye på hjertet og km liggende bare å ventet på oss. Huggorm fikk vi også sett. Et flott eksemplar (sjeldent jeg benytter slike ord om orm) som lå midt på traktorveien. Den freste og krøp fram og tilbake, lenge nok til at vi fikk studert den godt og fanget den på film. Begynner nesten å bli vant til disse møtene - selv om jeg får kalde gufs langt nedover ryggen hver gang.
Da vi kom til Vigeland hadde Ole Christian vært pakkesel hele dagen. Min storsekk synes jeg passet godt på hans rygg den dagen, og det så ikke ut til å plage "sherpaen" heller. Ungdom i sin beste vår! Da vi kom inn i sentrum var begge sultne som okser, og da smaker det fortreffelig med en ekte italiensk pizza. Ved et bord i solsteiken kunne vi nyte et velfortjent måltid, før Ole dro hjem igjen. En super dag. Teltet ble slått opp like utenfor sentrum, like ved sandvolleyball-banen.
I fantastisk vær gikk jeg mot Kile og Kilefjorden. Videre mot Hægland og til slutt Laudal. Etter 3,5 mils vandring, hadde vonde føtter og en sliten rygg godt av å sove godt i teltet som ble slått opp like ved elvebredden på Fyglestveit. Forhåpentligvis min siste frysetørret middag ble spist like før jeg sovnet.
Dagen etter tok jeg turens rekord i leirbrudd. Vel vitende om at jeg skulle møte Ole Christian, kollega og kamerat fra Sport1, var motivasjonen på topp. Etter et kort stopp på butikken i Marnardal, gikk jeg videre mot "heia", oppover og innover. I solsteiken fikk jeg virkelig nyte de sørlandske skoger, og jeg så både rovfugler og rådyr.
Ved Manneråk kom en glisende skigutt i sitt enda mer glisende kjøretøy. "Halla!" Endelig selskap. Ole Christian gikk med meg resten av dagen, og som to venninner som ikke har sett hverandre på en stund, gikk praten i ett. Utrolig hyggelig. Begge med mye på hjertet og km liggende bare å ventet på oss. Huggorm fikk vi også sett. Et flott eksemplar (sjeldent jeg benytter slike ord om orm) som lå midt på traktorveien. Den freste og krøp fram og tilbake, lenge nok til at vi fikk studert den godt og fanget den på film. Begynner nesten å bli vant til disse møtene - selv om jeg får kalde gufs langt nedover ryggen hver gang.
Da vi kom til Vigeland hadde Ole Christian vært pakkesel hele dagen. Min storsekk synes jeg passet godt på hans rygg den dagen, og det så ikke ut til å plage "sherpaen" heller. Ungdom i sin beste vår! Da vi kom inn i sentrum var begge sultne som okser, og da smaker det fortreffelig med en ekte italiensk pizza. Ved et bord i solsteiken kunne vi nyte et velfortjent måltid, før Ole dro hjem igjen. En super dag. Teltet ble slått opp like utenfor sentrum, like ved sandvolleyball-banen.
Fra Byglandsfjord mot Vest - Agder
Det har vært herlig å slappe av her ved Revsnes hotell disse dagene, og jeg tar nå fatt på det som utgjør siste del av min Norge på langs - tur 2009. Etter en kort sykkeltur til Evje i går, tok jeg bena fatt og går nå til fots med sekk på ryggen. Det har jeg gledet meg til. Ryggen er helt fin igjen, og magesmertene de siste dagene er nesten borte. Det lover bra.
Nå har jeg tatt meg sørover og passert min aller siste fylkesgrense på turen. Nå står Vest - Agder for tur. På turen i dag har jeg møtt på årets første orm og salamander. Følte nesten jeg gikk inn i reptilenes verden i Dyreparken da jeg fulgte en skogssti innover i den varme skogbunnen. Så må jeg jo skryte av at jeg både tok bilde og filmet krabatene - som for øvrig er langt unna topp ti på listen "naturens vakre vesen".
Nå teller jeg ned dagene og ser at det nærmer seg med stormskritt. Jeg har aldri vært så nært som nå, og jeg er helt sikker på at jeg når målet om å ta meg Norge på langs for egen maskin. I begynnelsen av neste uke kommer jeg til Lindesnes. Det kribler...
Nå har jeg tatt meg sørover og passert min aller siste fylkesgrense på turen. Nå står Vest - Agder for tur. På turen i dag har jeg møtt på årets første orm og salamander. Følte nesten jeg gikk inn i reptilenes verden i Dyreparken da jeg fulgte en skogssti innover i den varme skogbunnen. Så må jeg jo skryte av at jeg både tok bilde og filmet krabatene - som for øvrig er langt unna topp ti på listen "naturens vakre vesen".
Nå teller jeg ned dagene og ser at det nærmer seg med stormskritt. Jeg har aldri vært så nært som nå, og jeg er helt sikker på at jeg når målet om å ta meg Norge på langs for egen maskin. I begynnelsen av neste uke kommer jeg til Lindesnes. Det kribler...
Jeg krysser min siste fylkesgrense. Vest - Agder, her kommer jeg...
Årets første orm. Gåsehuden er aldri langt unna ved slike møter
Sørlandet har gitt meg turens aller beste vær
Bjørnevasshytten - Revsnes hotell Byglandsfjord
En varm vårdag og skyfri himmel. Fra Bjørnevasshytten bar det endelig mot juvet Setesdalen, og km ned til Valle var nesten en eneste lang utforbakke. Vel nede i dalen kunne jeg feire med en Friskis på bensinstasjonen. Setesdalen! Så ubeskrivelig godt å endelig være her i kjente trakter.
Fra Valle rullet det først videre mot Rysstad, og så Reiårsfossen. Jeg hadde for lengst begynt å se etter teltplass på ettermiddagen da jeg plutselig krysset sluseanlegget mellom Åraksfjorden og Byglandsfjorden. Jeg var allerede kommet til Bygland. Her kunne jeg telte vel vitende om at jeg skulle videre til Revsnes hotell Byglandsfjord dagen etter. Som en av turens sponsorer har jeg nemlig fått noen overnattinger på det idylliske hotellet i sørenden av Byglandsfjorden.
Jeg hadde allerede pekt meg ut en teltplass for natten, da telefonen ringte. Pappa måtte bare minne om kampen mellom Brann og Vålerenga på tv, hvis jeg fikk mulighet til det. Dermed tok jeg fatt på de siste 23 km til hotellet, hvor jeg visste de hadde tv og jeg kunne få se kampen. En stor takk til mor Beisland som organiserte det hele. God mat fikk jeg også, etter det som til slutt ble hele turens desidert lengste dagsetappe. Nærmere 110 km ble unnagjort den dagen, og kroppen var god og sliten da jeg endelig sto i resepsjonen på Revsnes hotell, godt mottatt av hotellsjef Andreas Skjærli.
Et herlig opphold, med både kjærestebesøk, god mat, kajakkpadling på Byglandsfjorden og en tilværelse helt uten stress. Rene terapien. For et sted og for en beliggenhet. Her har det ikke vært vanskelig å lade batteriene helt, før jeg nå tar fatt på aller siste etappe av min Norge på langs - tur. Sykkel og tralle er byttet ut med sekk på ryggen. Dessuten skal endelig bena ha bakkekontakt resten av turen. Herfra og ut skal det vandres, og jeg regner med å nå Lindesnes fyr tirsdag eller onsdag neste uke. Jeg gleder meg.
Fra Valle rullet det først videre mot Rysstad, og så Reiårsfossen. Jeg hadde for lengst begynt å se etter teltplass på ettermiddagen da jeg plutselig krysset sluseanlegget mellom Åraksfjorden og Byglandsfjorden. Jeg var allerede kommet til Bygland. Her kunne jeg telte vel vitende om at jeg skulle videre til Revsnes hotell Byglandsfjord dagen etter. Som en av turens sponsorer har jeg nemlig fått noen overnattinger på det idylliske hotellet i sørenden av Byglandsfjorden.
Jeg hadde allerede pekt meg ut en teltplass for natten, da telefonen ringte. Pappa måtte bare minne om kampen mellom Brann og Vålerenga på tv, hvis jeg fikk mulighet til det. Dermed tok jeg fatt på de siste 23 km til hotellet, hvor jeg visste de hadde tv og jeg kunne få se kampen. En stor takk til mor Beisland som organiserte det hele. God mat fikk jeg også, etter det som til slutt ble hele turens desidert lengste dagsetappe. Nærmere 110 km ble unnagjort den dagen, og kroppen var god og sliten da jeg endelig sto i resepsjonen på Revsnes hotell, godt mottatt av hotellsjef Andreas Skjærli.
Et herlig opphold, med både kjærestebesøk, god mat, kajakkpadling på Byglandsfjorden og en tilværelse helt uten stress. Rene terapien. For et sted og for en beliggenhet. Her har det ikke vært vanskelig å lade batteriene helt, før jeg nå tar fatt på aller siste etappe av min Norge på langs - tur. Sykkel og tralle er byttet ut med sekk på ryggen. Dessuten skal endelig bena ha bakkekontakt resten av turen. Herfra og ut skal det vandres, og jeg regner med å nå Lindesnes fyr tirsdag eller onsdag neste uke. Jeg gleder meg.
Idylliske Revsnes hotell ved Byglandsfjorden
Besøk av min spreke kjæreste
Kajakkpadling på Byglandsfjorden
Jeg når Bygland kommune på turens lengste dagsetappe.
Helg ved Bjørnevasshytten (KOT)
Det var herlig å komme til Bjørnevasshytten og vite at jeg skulle overnatte i god seng, med ovnfyring og stearinlys på kvelden. Natten ble kald, og det tok ikke lange tiden etter at solen var gått ned, før slush-snøen ble stivfrossen. Men fra pipen steg røyken fra en noe våt furuved, og varmen innendørs var upåklagelig. Da jeg studerte kartet den kvelden fikk jeg en herlig følelse av å snart være hjemme. Jeg kunne når som helst sykle inn i Setesdalen.
Det hadde vært en herlig dag i solen, og fra jeg kom til hytten tuslet jeg rundt bare i bokseren. Endelig litt sol på kroppen, og i steiken ble det til og med noen timers søvn på høylys dag - litt utenom det vanlige for undertegnede. Tørking av både telt og sovepose, rydding og reparasjon av ødelagt utstyr, og steking av pannekaker. Dette er herlige gjøremål når værgudene smiler varmt.
Jeg drøyet lenge i solen neste morgen, før jeg fortsatte mot Setesdalen og Valle. Tok meg god tid til frokost, hentet rikelig med godt fjellvann i bekken, før jeg tok fatt på det som skulle bli turens aller lengste dagsetappe.
Det hadde vært en herlig dag i solen, og fra jeg kom til hytten tuslet jeg rundt bare i bokseren. Endelig litt sol på kroppen, og i steiken ble det til og med noen timers søvn på høylys dag - litt utenom det vanlige for undertegnede. Tørking av både telt og sovepose, rydding og reparasjon av ødelagt utstyr, og steking av pannekaker. Dette er herlige gjøremål når værgudene smiler varmt.
Jeg drøyet lenge i solen neste morgen, før jeg fortsatte mot Setesdalen og Valle. Tok meg god tid til frokost, hentet rikelig med godt fjellvann i bekken, før jeg tok fatt på det som skulle bli turens aller lengste dagsetappe.
Endelig varmt nok til å få seg litt sol på den bleke kroppen. Utsikt mot Setesdalen fra Store Bjørnevatn
Tørking av telt og sovepose ved Bjørnevasshytten
Endelig framme ved Bjørnevasshytten (KOT)
Vrådal - Store Bjørnevatn
Kanskje hele turens fineste dag. Nydelig solskinn fra tilnærmet skyfri himmel vekket meg i teltet tidlig neste morgen. Jeg hadde snakket med en lokal kjentmann kvelden i forveien som kunne fortelle meg litt om veien videre. Og på en dag som dette var det greit å sitte på sykkelsetet å bare nyte naturen i indre Telemark.
Langs Vråvatn fortsatte jeg rett vestover, og Setesdalen som jeg har lengtet etter så lenge, var plutselig innen rekkevidde. Mye rådyr langs landeveien, samt hauk, røy og ørn. Også i dag blikkstille vann, og de 20 første km ble flere ganger avbrutt av både filming og fotografering. Da jeg kom til Åmdals verk tok jeg en herlig pause i solen, og handlet tungt inn til en helg i fjellet. Flere liter melk, lørdagsgrøt, sjokolade, brød og sist men ikke minst: Lotto. Dessverre ble gevinsten like svimlende høy som den i Værdal...
Etter en lang dag, med mye variert terreng og tung tralle, tok jeg meg opp i fjellet. Stigningene fra Dalen mot Halbjørnsekken skisenter stjal krefter som bare juling. Men det er utrolig hvor mye mer man finner seg i når solen skinner. Svetten drev av meg i flere timer. Da jeg endelig kom opp, flatet det seg endelig ut, og nydelige snødekte fjell kom til syne. Jeg gledet meg til å være noen netter i fjellet igjen. Med bitende nattefrost, og varme timer i solen på dagen. Jammen tror jeg at brunfargen klarte å feste seg i ansiktet også.
Langs Vråvatn fortsatte jeg rett vestover, og Setesdalen som jeg har lengtet etter så lenge, var plutselig innen rekkevidde. Mye rådyr langs landeveien, samt hauk, røy og ørn. Også i dag blikkstille vann, og de 20 første km ble flere ganger avbrutt av både filming og fotografering. Da jeg kom til Åmdals verk tok jeg en herlig pause i solen, og handlet tungt inn til en helg i fjellet. Flere liter melk, lørdagsgrøt, sjokolade, brød og sist men ikke minst: Lotto. Dessverre ble gevinsten like svimlende høy som den i Værdal...
Etter en lang dag, med mye variert terreng og tung tralle, tok jeg meg opp i fjellet. Stigningene fra Dalen mot Halbjørnsekken skisenter stjal krefter som bare juling. Men det er utrolig hvor mye mer man finner seg i når solen skinner. Svetten drev av meg i flere timer. Da jeg endelig kom opp, flatet det seg endelig ut, og nydelige snødekte fjell kom til syne. Jeg gledet meg til å være noen netter i fjellet igjen. Med bitende nattefrost, og varme timer i solen på dagen. Jammen tror jeg at brunfargen klarte å feste seg i ansiktet også.
Inn i mitt nest siste fylke på turen: Aust - Agder
Påskemarsipanen nytes best ETTER påske - når den er på halv pris!
Sildrende, norsk fjellbekk. Verdens beste drikkevann
Herlig utsikt over Vråvatn i etterlengtet vær
Bø - Vrådal
Etter en herlig natt på reinskinn i høyskolens lavvo, tok jeg meg god tid med deilig frokost før jeg satte meg på sykkelen. Da jeg hadde syklet en mil langs veien, merket jeg plutselig på geografien rundt meg at veivalget måtte være feil. Ganske riktig. På full fart sørover mot Lunde i stedet for vest mot Seljord. Men etter noen minutter med kartet, innså jeg kjapt at dette faktisk var til det beste. Mindre stigning dagen etter, og nesten ikke en bil og se før jeg var fremme i Vrådal.
Fra Lunde gikk veien vestover mot Flåbygd og Flåvatn. Under vindstille forhold er det deilig å være på sykkel, og det blir dessuten tatt en del flere bilder når været er bra. Langs Flåvatn og Kviteseidsvatn var det som om jeg syklet langs gigantiske speil. Ikke et vindpust. Friske, iskalde fjellbekker ga meg det beste drikkevann, og km forsvant - helt til jeg hadde 7 km igjen til Vrådal. Da kom de beinharde bakkene jeg hadde lest meg til på kartet. Og det tok hardt på en sliten kropp. Rett opp i fjellet.
Da var det herlig å komme over kneiken å skue utover vakre Nisser. De to siste km ned til Vrådal "sentrum" gikk uten et eneste tråkk, og ved idrettsbanen ventet en flott teltplass. Teltet ble reist kjapt, og primusen tent. Nå smakte det godt med mat. Og til underholdning hadde jeg fotballkamp på "løkka" like ved. Til og med utvendig strømuttak på klubbhuset. Det vil si nyoppladet batteri både på mobiltelefon og kamera.
Fra Lunde gikk veien vestover mot Flåbygd og Flåvatn. Under vindstille forhold er det deilig å være på sykkel, og det blir dessuten tatt en del flere bilder når været er bra. Langs Flåvatn og Kviteseidsvatn var det som om jeg syklet langs gigantiske speil. Ikke et vindpust. Friske, iskalde fjellbekker ga meg det beste drikkevann, og km forsvant - helt til jeg hadde 7 km igjen til Vrådal. Da kom de beinharde bakkene jeg hadde lest meg til på kartet. Og det tok hardt på en sliten kropp. Rett opp i fjellet.
Da var det herlig å komme over kneiken å skue utover vakre Nisser. De to siste km ned til Vrådal "sentrum" gikk uten et eneste tråkk, og ved idrettsbanen ventet en flott teltplass. Teltet ble reist kjapt, og primusen tent. Nå smakte det godt med mat. Og til underholdning hadde jeg fotballkamp på "løkka" like ved. Til og med utvendig strømuttak på klubbhuset. Det vil si nyoppladet batteri både på mobiltelefon og kamera.
En fantastisk dag langs Kviteseidsvatnet
Vårstemning i Telemark
Utsikt over Flåvatn. På vei mot Kilen.
Fine dager i møte
I morgen går turen videre mot Seljordsvannet og Seljordsormen. Regner med å være på Brunkeberg når ettermiddagen kommer. Værmeldingene ser veldig bra ut noen dager fremover, og jeg kan faktisk driste meg til å se for meg fin vårsol på Bjørnevasshytten lørdag og søndag. Derfra er planen å sykle inn i Setesdalen, videre til Byglandsfjorden. Der parkerer jeg sykkel og tralle, og vandrer videre til fots med sekk på ryggen. Det akter jeg å gjøre til jeg når dette sagnomsuste fyret på sørligste pynt av Norges land.
Kongsberg - Bø i Telemark
Jeg har sovet meget godt på vandrerhjemmet i Kongsberg, og etter en god frokost satte jeg kursen mot fjellet og Notodden. Etter noen km oppover i lendet, kunne jeg endelig inkassere enda en "gullerot" - Fylkesgrensen mellom Buskerud og Telemark kunne endelig krysses. Med et stort smil om munnen har jeg altså beveget meg inn i Telemark, og tok meg en velfortjent kakao på Elgsjø kafè.
Videre bar det til Notodden by, hvor oppholdet på alle måter kan kalles kort. Jeg fikk tatt noen bilder ved vannkanten, slukt i meg den berømte Snickers`n, og tok fatt på en DRØY fjellside. Jeg var klissvåt av svette da jeg endelig nådde toppen, og motbakkene sugde krefter som bare juling. Et nytt falkepar underholdt meg i furuskogen der oppe, mens vårstore bekker sildret for harde livet. Nå er smeltingen i gang for alvor, og snøen forsvinner i stort monn for hver dag som går.
Nå har jeg altså kommet til Bø, og skal overnatte like utenfor Høyskolen i friluftsstudiets lavvo. Her er masse reinskinn, bålgrue og plass til minst 30-40 personer. Gleder meg til slik overnatting igjen. En stor takk til Kjersti ved friluftsseksjonen som ga meg tillatelse til å overnatte her. Dusj, toalett og internett får jeg også benytte - selv om dusjen skal få vente noen dager. Ikke rart jeg var på vei hit. Og jeg hadde nok ikke angret heller. En flott høyskole, med flotte fasiliteter både innen - og utendørs.
Videre bar det til Notodden by, hvor oppholdet på alle måter kan kalles kort. Jeg fikk tatt noen bilder ved vannkanten, slukt i meg den berømte Snickers`n, og tok fatt på en DRØY fjellside. Jeg var klissvåt av svette da jeg endelig nådde toppen, og motbakkene sugde krefter som bare juling. Et nytt falkepar underholdt meg i furuskogen der oppe, mens vårstore bekker sildret for harde livet. Nå er smeltingen i gang for alvor, og snøen forsvinner i stort monn for hver dag som går.
Nå har jeg altså kommet til Bø, og skal overnatte like utenfor Høyskolen i friluftsstudiets lavvo. Her er masse reinskinn, bålgrue og plass til minst 30-40 personer. Gleder meg til slik overnatting igjen. En stor takk til Kjersti ved friluftsseksjonen som ga meg tillatelse til å overnatte her. Dusj, toalett og internett får jeg også benytte - selv om dusjen skal få vente noen dager. Ikke rart jeg var på vei hit. Og jeg hadde nok ikke angret heller. En flott høyskole, med flotte fasiliteter både innen - og utendørs.
Perfekt innredet lavvo med plass til 30-40 personer. Bålgrue og reinskinn - hva mer trenger en friluftssjel?
En herlig overnatting på reinskinn venter i lavvoen ved Høyskolen i Bø
Tyristrand - Kongsberg
Det går unna om dagen, og når man starter sykkelturen før kl 0700 om morgenen, blir det lett å sluke noen mil. Gjennom Vikersund i en fei, og videre mot Geithus. I Hokksund slo jeg av en hyggelig prat med en slags kollega i Sport1 - butikken, før jeg, etter egen mening, tok en velfortjent pust i bakken på bakeriet. Eplemost og rundstykke med brunost smaker fortreffelig, og jeg er etterhvert mer og mer klar over at jeg kommer til å like kafèlivet som pensjonist. Gleder meg.
Fra Hokksund var det kun litt over 2 mil til Kongsberg, og Norske Vandrerhjem disket opp med nok en overnatting, denne gang i byen ved Lågen. Som å bo på et hotellrom. Jeg sov meget godt, og sender på nytt en stor takk til Norske Vandrerhjem.
Fra Hokksund var det kun litt over 2 mil til Kongsberg, og Norske Vandrerhjem disket opp med nok en overnatting, denne gang i byen ved Lågen. Som å bo på et hotellrom. Jeg sov meget godt, og sender på nytt en stor takk til Norske Vandrerhjem.
På vei inn i Telemark fylke...
Langs Randsfjorden mot Tyristrand
En særdeles god natts søvn i teltet gjorde meg godt og uthvilt dagen etter. Nydelig blå himmel i nord, og tett skydekke i sør - der jeg selvsagt alltid er på vei. Men nesten ingen nedbør, og en fantastisk start på dagen. Ikke en eneste bil før kl 11. Som å være alene igjen i verden. Solen tittet rett som det var frem også, om enn bare for noen minutter, og riksveien var super å sykle på.
En dag foran skjema kom jeg til Jevnaker, og etter en milkshake på den lokale kroen bar det videre mot Hønefoss. I lett regnvær ankom jeg togstasjonen på Hønefoss, og tok en god pause her. Fikk ladet opp mobiltelefonen, og tørket litt ull. Ingen god følelse for å overnatte her heller, så jeg steg på sykkelen igjen og satte kursen mot Tyristrand.
Da jeg ankom det lille tettstedet, fant jeg det interessant å telte i nærheten av Tyristrand stadion. En middelmådig teltplass ble valgt ut, helt til jeg oppdaget barnehagens lekehus. Helt tett, og akkurat stort nok til å huse meg den natten. Godt å slippe å sette opp teltet i regn til en forandring. På tregulv utenfor Tyristubben barnehage fikk jeg en litt dårligere søvn enn natten i forveien - mye pga av at barnehagen skulle åpne kl 07.15 morgenen etter. Jeg var på hjul kl. 06.45, og "long gone" før første barn ble levert.
En dag foran skjema kom jeg til Jevnaker, og etter en milkshake på den lokale kroen bar det videre mot Hønefoss. I lett regnvær ankom jeg togstasjonen på Hønefoss, og tok en god pause her. Fikk ladet opp mobiltelefonen, og tørket litt ull. Ingen god følelse for å overnatte her heller, så jeg steg på sykkelen igjen og satte kursen mot Tyristrand.
Da jeg ankom det lille tettstedet, fant jeg det interessant å telte i nærheten av Tyristrand stadion. En middelmådig teltplass ble valgt ut, helt til jeg oppdaget barnehagens lekehus. Helt tett, og akkurat stort nok til å huse meg den natten. Godt å slippe å sette opp teltet i regn til en forandring. På tregulv utenfor Tyristubben barnehage fikk jeg en litt dårligere søvn enn natten i forveien - mye pga av at barnehagen skulle åpne kl 07.15 morgenen etter. Jeg var på hjul kl. 06.45, og "long gone" før første barn ble levert.
Kveldsstemning i skogen
Når det gjelder overnattingssted har jeg etterhvert blitt ganske altetende. Dette lekehuset ga meg tak over hodet ved Tyristubben barnehage
Utsikt over nordligste del av Randsfjorden
Mot Randsfjorden - alene igjen...
Jørn kom og hentet oss i ti-tiden og kjørte bagasjen til Johanne ned til togstasjonen. Johanne drar sørover med tog i dag, mens jeg gjør det samme på to hjul. Etter å ha levert bagasjen hos en under gjennomsnittet blid konduktør, ble det igjen et noe gråtkvalt farvel på toget. Ingen bra dag for noen av oss. Ikke bare var gjensynet med Jørn fantastisk, men etter å ha syklet 225 km i påsken sammen, er det vanskelig å plutselig være alene uten Johanne å prate hull i hodet på.
Men toget gikk - som det pleier å gjøre - med Johanne ombord, og meg stående igjen. Og som vanlig dukker da følelsen opp: Jeg må komme meg videre. Her kan jeg ikke være stort lenger. Da er det kun en ting å gjøre - tråkke i vei.
Langs Mjøsa noen km, før det bar oppover i fjellet. Flere timer gikk jeg og trillet sykkel og vogn opp dalsidene. Konstant på randen til å felle nye tårer, gikk det jo unna på et vis, og endelig kunne jeg slippe meg ned på andre siden. Dagens egentlige mål var Dokka, men jeg merker med en gang jeg kommer til et sted om jeg vil bli eller ikke. Magefølelsen her var sjeldent tydelig.
Jeg syklet videre nedover langs nydelige Randsfjorden, og kom til slutt til Vestsida skole. Her fant jeg en tørr gressplen like utenfor lærerrommet - en perfekt teltplasss. 1. påskedag som det var, trengte jeg ikke bekymre meg for skoleelever neste morgen heller. Ingen trafikk, og et fugleliv uten sidestykke. En falk ble så forfjamset da jeg skremte den opp, at den holdt på å krasje rett i meg mens den hylte og pep. Randsfjorden går inn i boken som et meget godt minne. Særdeles lite trafikk på vestsiden, og vårtegn nok til å fylle en barnebok. Det nye Nanok Arxcis - teltet ble slått opp på "null komma niks", og jeg sov meget godt den natten.
Men toget gikk - som det pleier å gjøre - med Johanne ombord, og meg stående igjen. Og som vanlig dukker da følelsen opp: Jeg må komme meg videre. Her kan jeg ikke være stort lenger. Da er det kun en ting å gjøre - tråkke i vei.
Langs Mjøsa noen km, før det bar oppover i fjellet. Flere timer gikk jeg og trillet sykkel og vogn opp dalsidene. Konstant på randen til å felle nye tårer, gikk det jo unna på et vis, og endelig kunne jeg slippe meg ned på andre siden. Dagens egentlige mål var Dokka, men jeg merker med en gang jeg kommer til et sted om jeg vil bli eller ikke. Magefølelsen her var sjeldent tydelig.
Jeg syklet videre nedover langs nydelige Randsfjorden, og kom til slutt til Vestsida skole. Her fant jeg en tørr gressplen like utenfor lærerrommet - en perfekt teltplasss. 1. påskedag som det var, trengte jeg ikke bekymre meg for skoleelever neste morgen heller. Ingen trafikk, og et fugleliv uten sidestykke. En falk ble så forfjamset da jeg skremte den opp, at den holdt på å krasje rett i meg mens den hylte og pep. Randsfjorden går inn i boken som et meget godt minne. Særdeles lite trafikk på vestsiden, og vårtegn nok til å fylle en barnebok. Det nye Nanok Arxcis - teltet ble slått opp på "null komma niks", og jeg sov meget godt den natten.
Eneste gressflekk fant jeg på Vestsida skole
Ringebu - Lillehammer
I dag tok vi fatt på påskeferiens lengste etappe. Omtrent 6 mil skulle tilbakelegges før vi kunne sykle inn i Lillehammers koselige gater. Fra Ringebu startet vi tidlig på morgenen etter en kjapp frokost. Vi fulgte hovedvei så langt som mulig, men skiftet over til en gammel riksvei etter Tretten.
Etter en kort pause på bensinstasjonen, bar det i vei - oppover - og oppover. På en vei mer preget av leire enn grus. Det var tungt det. Og ikke gikk det videre kjapt heller. Men trafikken var langt fra så stor som E6 lengre nede i dalen. Oppholdsvær var det også. Da vi endelig kom til asfaltert vei igjen, økte tempoet.
Forbi Øyer og Hunderfossen gikk det unna på riksveien, og plutselig var vi nesten i Lillehammer sentrum. Etter noen tunge, krafttappende bakker, var vi endelig fremme. Min kjære mor har spandert hotell på oss, og vi skal nyte det til det fulle. I tillegg tok vi med oss Jørn, min tidligere følgesvenn og forlover, på pizzarestaurant. Godt å se ham igjen. Har tross alt ikke sett gutten siden Alta. Det ble mye is og prat den kvelden.
Nå fortsetter turen videre sørover mot Lindesnes. Alene. I morgen går turen over fjellet mot Dokka, og Johanne må hjem igjen til jobb og forventningsfulle elever. De er jammen heldig! Men nå nærmer det seg for alvor for meg også. Om en drøy uke nærmer jeg meg Setesdalen, hvor sykkelen parkeres. Derfra tar jeg sekken på ryggen og vandrer videre sør mot Lindesnes.
Etter en kort pause på bensinstasjonen, bar det i vei - oppover - og oppover. På en vei mer preget av leire enn grus. Det var tungt det. Og ikke gikk det videre kjapt heller. Men trafikken var langt fra så stor som E6 lengre nede i dalen. Oppholdsvær var det også. Da vi endelig kom til asfaltert vei igjen, økte tempoet.
Forbi Øyer og Hunderfossen gikk det unna på riksveien, og plutselig var vi nesten i Lillehammer sentrum. Etter noen tunge, krafttappende bakker, var vi endelig fremme. Min kjære mor har spandert hotell på oss, og vi skal nyte det til det fulle. I tillegg tok vi med oss Jørn, min tidligere følgesvenn og forlover, på pizzarestaurant. Godt å se ham igjen. Har tross alt ikke sett gutten siden Alta. Det ble mye is og prat den kvelden.
Nå fortsetter turen videre sørover mot Lindesnes. Alene. I morgen går turen over fjellet mot Dokka, og Johanne må hjem igjen til jobb og forventningsfulle elever. De er jammen heldig! Men nå nærmer det seg for alvor for meg også. Om en drøy uke nærmer jeg meg Setesdalen, hvor sykkelen parkeres. Derfra tar jeg sekken på ryggen og vandrer videre sør mot Lindesnes.
Lunsj på Lillehammer
På gjørmevei oppover i lien
Otta - Ringebu
Med en del frustrasjon innabords, syklet vi videre mot Ringebu. Langs Sjoa på riksveien, forbi stedet Sjoa, og videre langs hovedveien. Da vi kom til Vinstra hadde vi en deilig matpause på et oppvarmet venterom på togstasjonen - tradisjonen tro. Påskefreden hadde virkelig lagt seg over stedet, og da toget hadde passert, kunne vi igjen nyte stillheten.
Vi syklet etterhvert videre mot en romantisk overnatting i et koselig, nyoppusset Sveitserhus. Det var noe annet det! Særdeles hyggelig og imøtekommende vertskap, med en herlig beliggenhet. Midt i Ringebu sentrum. Vi spaserte rolig rundt i påskestengte gater, og fikk full underholdning av en blid og våryr Fossekall som storkote seg i elven. I Ringebu slappet vi av, fikk oss en velfortjent dusj og så månen stige bak fjellet, før vi sloknet som to lys i en herlig seng.
Vi syklet etterhvert videre mot en romantisk overnatting i et koselig, nyoppusset Sveitserhus. Det var noe annet det! Særdeles hyggelig og imøtekommende vertskap, med en herlig beliggenhet. Midt i Ringebu sentrum. Vi spaserte rolig rundt i påskestengte gater, og fikk full underholdning av en blid og våryr Fossekall som storkote seg i elven. I Ringebu slappet vi av, fikk oss en velfortjent dusj og så månen stige bak fjellet, før vi sloknet som to lys i en herlig seng.
Sjokoladeinntak langs veien
Dombås - Otta
Da hjulet var fikset, kom vi oss endelig avgårde - nærmere halv ett. Sent av gårde, og angrepet av sluddføyke og vind, syklet vi videre sørover mot Otta. Dovre passerte vi i friskt driv, og på Dovreskogen tok vi en velfortjent pust i bakken på kroen. Hamburger og softis fungerer meget godt etter noen timer på sykkelsetet, og vi unnskylder oss med at pappa hadde bursdag i dag. Da er det lov å feire - om enn på ganske lang avstand.
Etter kun noen korte nistestopp og filming med billig humor, kom vi til Otta. Forberedt på å overnatte på togstasjonens nattåpne venterom, ble vi gledelig overrasket da Otta Gjestegård kunne tilby oss et rom for en billig penge - inkludert frokost. Vi kostet på oss det. Tross alt påskeferie for et nyforlovet par.
MEN! Selv om vi sov godt den natten, skal det sies at betjeningen på dette stedet er alt annet enn kompetent når det gjelder å booke inn folk. Derfor er det viktig at jeg informerer dere som ved en senere anledning trenger en overnatting på Otta: Sørg for å betale umiddelbart dersom Otta Gjestegård skal benyttes. Vi måtte nemlig betale det dobbelte da vi kom til resepsjonen neste dag. At jeg var informert feil kunne den mindre imøtekommende mannen bak disken absolutt ikke hjelpe meg med. Og da jeg ba om å få snakke med damen som hadde gitt meg rommet, var det uaktuelt. Jeg kan ikke annet enn å være pinlig berørt på vegne av en middelmådig virksomhet, som nyter godt av at stedets konkurrenter har tatt påskeferie. Jeg trenger ikke gjengi ordrett hvordan jeg beskrev deres totalt manglende serviceinstilling. Men hendelse. Mer amatørmessig virksomhet skal man lete en stund etter. Vi kom oss videre så raskt som overhodet mulig etter frokosten, som for øvrig bar sterkt preg av butikkmangel på stedet.
Etter kun noen korte nistestopp og filming med billig humor, kom vi til Otta. Forberedt på å overnatte på togstasjonens nattåpne venterom, ble vi gledelig overrasket da Otta Gjestegård kunne tilby oss et rom for en billig penge - inkludert frokost. Vi kostet på oss det. Tross alt påskeferie for et nyforlovet par.
MEN! Selv om vi sov godt den natten, skal det sies at betjeningen på dette stedet er alt annet enn kompetent når det gjelder å booke inn folk. Derfor er det viktig at jeg informerer dere som ved en senere anledning trenger en overnatting på Otta: Sørg for å betale umiddelbart dersom Otta Gjestegård skal benyttes. Vi måtte nemlig betale det dobbelte da vi kom til resepsjonen neste dag. At jeg var informert feil kunne den mindre imøtekommende mannen bak disken absolutt ikke hjelpe meg med. Og da jeg ba om å få snakke med damen som hadde gitt meg rommet, var det uaktuelt. Jeg kan ikke annet enn å være pinlig berørt på vegne av en middelmådig virksomhet, som nyter godt av at stedets konkurrenter har tatt påskeferie. Jeg trenger ikke gjengi ordrett hvordan jeg beskrev deres totalt manglende serviceinstilling. Men hendelse. Mer amatørmessig virksomhet skal man lete en stund etter. Vi kom oss videre så raskt som overhodet mulig etter frokosten, som for øvrig bar sterkt preg av butikkmangel på stedet.
Hjerkinn - Dombås
Neste dag skinte solen, og vinden var nesten borte. For et område. Vi fikk en kort, men aldeles nydelig sykkeltur over Dovrefjell, og til og med brunfargen i ansiktet var å spore da vi kom til Dombås. Et lite skår i gleden var at vi fant et stort sår i gummien på det ene trallehjulet, som definitivt måtte repareres umiddelbart. Dekket var skrapt ned til sømmene i dekket, og en ny bekymring hadde slått rot.
Heldigvis kom vi oss til Dombås, og vandrerhjemmet hvor vi fikk overnatte. Og for et sted. Som jeg har sagt tidligere: Det er en fryd å komme til vandrerhjemmene. Dombås Vandrerhjem var ingen unntak. Koselige og rene rom, og et som alltid hyggelig personale. Her kommer vi gjerne igjen ved en senere anledning.
Sport1 - kjeden har heldigvis etablert seg på Dombås, og de hadde også et dekk av nøyaktig samme type som det jeg benyttet på min tralle. Etter en del frem og tilbake, både tirsdag og onsdag, fikk jeg endelig reparert hjulet og senket skuldrene før vi tok fatt på etappen mot Otta. Herlig å få slettet slike bekymringer fra hodet.
Heldigvis kom vi oss til Dombås, og vandrerhjemmet hvor vi fikk overnatte. Og for et sted. Som jeg har sagt tidligere: Det er en fryd å komme til vandrerhjemmene. Dombås Vandrerhjem var ingen unntak. Koselige og rene rom, og et som alltid hyggelig personale. Her kommer vi gjerne igjen ved en senere anledning.
Sport1 - kjeden har heldigvis etablert seg på Dombås, og de hadde også et dekk av nøyaktig samme type som det jeg benyttet på min tralle. Etter en del frem og tilbake, både tirsdag og onsdag, fikk jeg endelig reparert hjulet og senket skuldrene før vi tok fatt på etappen mot Otta. Herlig å få slettet slike bekymringer fra hodet.
Dombås vandrerhjem
Dovrefjellet bader i sol
Oppdal - Hjerkinn
Johanne og jeg rigget oss til på Oppdal togstasjon etter at vi hadde sett Brann spile 1-1 mot Rosenborg på Lerkendal. Etter en god natts søvn for Johanne, og en dårlig natts søvn for undertegnede, tok vi fatt på sykkelturen mot Hjerkinn. Påskeferien skal brukes til å gjøre unna etappen mellom Oppdal og Lillehammer, og det er helt herlig å ha Johanne med som det perfekte selskap.
Fra Oppdal bar det i vei mot Drivdalen før oppstigningen til Dovrefjell. Som alltid i motvind forsvant km unna innover mot dalen, og da stigningen begynte, tittet også solen fram. Det ble mye stigning denne dagen, og vi var godt slitne da vi endelig nådde platået. Der var det masse påsketurister som hadde tatt turen med ski på biltaket, og kakao på termosen. Synd at vinden blåste desidert sterkest der oppe, og det sugde de siste kreftene ut av bena våre. Da vi endelig kom til Hjerkinn, var bena ganske full av melkesyre.
Etter et velfortjent måltid, og et solid angrep på påskeeggene fra mor Beisland, kunne vi nyte vårkvelden på Dovrefjell. I tillegg kunne kryssordbladene endelig tas fatt på. Det har vi gledet oss til siden påsken på Svalbard i fjor. På en koselig campingplass, midt i hjertet av et idyllisk fjellområde, sov vi som steiner etter en lang dag.
Fra Oppdal bar det i vei mot Drivdalen før oppstigningen til Dovrefjell. Som alltid i motvind forsvant km unna innover mot dalen, og da stigningen begynte, tittet også solen fram. Det ble mye stigning denne dagen, og vi var godt slitne da vi endelig nådde platået. Der var det masse påsketurister som hadde tatt turen med ski på biltaket, og kakao på termosen. Synd at vinden blåste desidert sterkest der oppe, og det sugde de siste kreftene ut av bena våre. Da vi endelig kom til Hjerkinn, var bena ganske full av melkesyre.
Etter et velfortjent måltid, og et solid angrep på påskeeggene fra mor Beisland, kunne vi nyte vårkvelden på Dovrefjell. I tillegg kunne kryssordbladene endelig tas fatt på. Det har vi gledet oss til siden påsken på Svalbard i fjor. På en koselig campingplass, midt i hjertet av et idyllisk fjellområde, sov vi som steiner etter en lang dag.
Herlig, men forblåst pause i einerbuskene
På vei mot Dovrefjellet og Hjerkinn
En ny overnatting på venterom. Denne gang på Oppdal stasjon.
Melhus - Støren - Berkåk - Oppdal
Fra Melhus tok jeg fatt på etappen mot Oppdal. Vel vitende om at jeg hadde oppunder 100 km i bena dagen i forveien, så jeg for meg at de neste 100 kunne bli i tyngste laget. Sterk motvind, og mye stående sykling både på flat mark og i nedoverbakker, gjorde at allerede slitne ben fikk gjennomgå. Likevel forsvant milene unna, og plutselig var jeg på Støren. Oppunder tre mil var altså allerede tilbakelagt, og på bensinstasjonen fikk jeg beskjed om at Berkåk lå 32 km unna. Etter et godt inntak av leskende saft - STERK saft - satt jeg på setet igjen.
Etter noen timer opp og ned bakker, og den forb... motvinden, kom jeg meg til Berkåk hvor pappa og Ragnhild ventet tålmodig. De skulle videre til Oppdal for å overnatte der, før de neste dag kjørte til Bergen. På kroen på Berkåk spiste vi en herlig pizza, og bena fikk hvile halvannen time. Men innerst inne hadde jeg for lengst satt meg målet om å ta bena fullstendig ut for å sikte mot Oppdal. Vindstille forhold de første km etter Berkåk var nok. Oppdal skulle nås i dag. Da jeg tok ny pause på Oppdalsporten, hadde jeg kun 12 km igjen, og jeg visste med meg selv at målet var nådd.
Neste dagsetappe sykler jeg inn i Oppland, og gjør meg samtidig ferdig med alt som heter Trøndelag. Men nå skal jeg ha noen dagers hvile, hvor både motivasjon og psyke skal bygges opp igjen. Jeg klatrer opp på sykkelen igjen mandag 6. april. Da skal Johanne være med meg på etappen Oppdal - Lillehammer, og påskeferien blir sykkelferie gjennom Gudbrandsdalen. Vi gleder oss til påskemarsipan, påskekryssord og forhåpentligvis gode vårdager med sol og lite vind.
Etter noen timer opp og ned bakker, og den forb... motvinden, kom jeg meg til Berkåk hvor pappa og Ragnhild ventet tålmodig. De skulle videre til Oppdal for å overnatte der, før de neste dag kjørte til Bergen. På kroen på Berkåk spiste vi en herlig pizza, og bena fikk hvile halvannen time. Men innerst inne hadde jeg for lengst satt meg målet om å ta bena fullstendig ut for å sikte mot Oppdal. Vindstille forhold de første km etter Berkåk var nok. Oppdal skulle nås i dag. Da jeg tok ny pause på Oppdalsporten, hadde jeg kun 12 km igjen, og jeg visste med meg selv at målet var nådd.
Neste dagsetappe sykler jeg inn i Oppland, og gjør meg samtidig ferdig med alt som heter Trøndelag. Men nå skal jeg ha noen dagers hvile, hvor både motivasjon og psyke skal bygges opp igjen. Jeg klatrer opp på sykkelen igjen mandag 6. april. Da skal Johanne være med meg på etappen Oppdal - Lillehammer, og påskeferien blir sykkelferie gjennom Gudbrandsdalen. Vi gleder oss til påskemarsipan, påskekryssord og forhåpentligvis gode vårdager med sol og lite vind.
Åsen - Stjørdal - Trondheim - Melhus
I dag har jeg lagt bak meg oppunder 100 km, i all hovedsak langs den stille og fine Trondheimsfjorden. Fra Åsen syklet jeg til Stjørdal, hvor jeg hadde "pit-stop" med pappa og Ragnhild på bakeriet. Deretter videre via Værnes på sykkelvei (gamle E6), til Hommelvik, og til slutt inn til Trondheim og Nidarosdomen. Her hadde jeg ny pause med familiebesøket.
Etter å ha skiftet til tørt og spist meg god og mett, satte jeg kursen videre mot Heimdal. Etter noen timer i tett trafikk, støv og eksos, var det godt å komme litt lengre ut på landet. Fra Heimdal syklet jeg videre til Melhus, og bestemte meg for at det fikk være dagens etappe. Bena er etterhvert godt trent, men man skal vel ikke overdrive det hele. Dermed ble jeg med pappa og Ragnhild til campingplassen og overnattet i hytten med dem.
Etter å ha skiftet til tørt og spist meg god og mett, satte jeg kursen videre mot Heimdal. Etter noen timer i tett trafikk, støv og eksos, var det godt å komme litt lengre ut på landet. Fra Heimdal syklet jeg videre til Melhus, og bestemte meg for at det fikk være dagens etappe. Bena er etterhvert godt trent, men man skal vel ikke overdrive det hele. Dermed ble jeg med pappa og Ragnhild til campingplassen og overnattet i hytten med dem.
Bortsett fra Johanneskirken i Bergen er Nidarosdomen kanskje landets mest kjente Guds hus. Jeg har altså kommet til Trondheim
Steinkjer - Åsen - og besøk av pappa og Ragnhild
Med motivasjon i at jeg skulle få besøk av pappa og Ragnhild på kvelden samme dag, var det bare å tråkke i vei fra Steinkjer. Nok en fin og kald dag møtte meg da jeg våknet, og utover den tett trafikkerte E6 fra byen, gikk det meget radig. Heldigvis kom jeg meg ut på sykkelveien, hvor jeg egentlig burde vært fra starten av - før politiet oppdaget meg. Langs gamle veier og gjennom småbygder syklet jeg i solskinnet og hadde store deler av turen nydelig utsikt mot innerste del av Trondheimsfjorden.
Første store tettsted var Verdal. Ingen med vettet i behold hverken går, sykler eller kjører gjennom denne plassen uten å levere inn en lottokupong. Premien ble det så som så med, men spenningen var selvsagt til å ta og føle på.
Fra Narvesen i Verdal bar det videre til Levanger. Her skulle jeg dessverre komme i en liten konflikt med en av livets likegyldige sjeler. Da jeg syklet inn i sentrum fikk jeg øye på tre personer, sannsynligvis gymnaselever, som gikk side om side på gang - og sykkelstien. For at både jeg og vognen skulle ha sjanse til å komme forbi, trengte jeg litt mer plass på siden av dem, og ga signal da jeg nærmet meg. Like arrogant som de så ut, så de seg forsiktig over skulderen for så å bruke enda mer av plassen. Tenkte jeg det ikke. Jeg skulle ihvertfall ikke få slippe forbi.
Da jeg kom helt opp i dem både plystret og ringte jeg med sykkelbjellen i håp om å få låne en brøkdel av plassen - men neida. Da en av dem dro kameraten noen cm til side fikk jeg presset meg sjanglende forbi verdens største løkrull med hetten "trøkt" nedover hodet, buksene subbende i bakken og røyken halvveis ned i svelget. Da gikk rullegardinen ned for en sliten syklist fra Bergen. Jeg trødde til med full kraft og seilte trallen rett i det som på meg virket som en fyr som hadde somlet lovlig mye bak døren da de delte ut vett og forstand. Resultatet var uunngåelig.
Han ble feid over ende, og landet i asfalten med et brak. Fremdeles med hendene i bunnen av lommen ble det hostet og harket fram noen ord som for den gjennomsnittlige nordmann er komplett uforståelig. I tillegg klarte selvfølgelig den subbende skorsteinen å knekke flagget mitt i fallet. Hendelse!! Etter noen (ganske mange) velvalgte gloser, som definitivt ga et krystallklart signal om hvor landet lå, satte jeg meg på sykkelen og kom meg videre - vel vitende om at jeg ikke burde bli igjen for sannsynligvis å kaste meg ut i en fullstendig hjernedød diskusjon med en stakkar som bombesikkert må gå 2. klasse om igjen. Da jeg satte meg på kafèen i sentrum var fremdeles pulsen godt over intervallnivå. Det måtte to deilige pannekaker og et stort glass melk til for å roe meg ned igjen.
Etter utblåsningen var det deilig å komme seg videre å få tankene over på noe annet. Jeg nærmet meg Åsen, hvor pappa og Ragnhild skulle komme på kvelden. De siste milene var det bare å nyte den kalde og friske luften, og skiltene som stadig ga beskjed om at jeg var nærmere dagens mål. For en glede å treffe dem igjen på kvelden. Den følelsen er det vanskelig å gjengi med ord. Pappa hadde til og med tatt med dagens utgave av Bergensavisen. Nyheter fra Bergen! DET er lenge siden det!
Første store tettsted var Verdal. Ingen med vettet i behold hverken går, sykler eller kjører gjennom denne plassen uten å levere inn en lottokupong. Premien ble det så som så med, men spenningen var selvsagt til å ta og føle på.
Fra Narvesen i Verdal bar det videre til Levanger. Her skulle jeg dessverre komme i en liten konflikt med en av livets likegyldige sjeler. Da jeg syklet inn i sentrum fikk jeg øye på tre personer, sannsynligvis gymnaselever, som gikk side om side på gang - og sykkelstien. For at både jeg og vognen skulle ha sjanse til å komme forbi, trengte jeg litt mer plass på siden av dem, og ga signal da jeg nærmet meg. Like arrogant som de så ut, så de seg forsiktig over skulderen for så å bruke enda mer av plassen. Tenkte jeg det ikke. Jeg skulle ihvertfall ikke få slippe forbi.
Da jeg kom helt opp i dem både plystret og ringte jeg med sykkelbjellen i håp om å få låne en brøkdel av plassen - men neida. Da en av dem dro kameraten noen cm til side fikk jeg presset meg sjanglende forbi verdens største løkrull med hetten "trøkt" nedover hodet, buksene subbende i bakken og røyken halvveis ned i svelget. Da gikk rullegardinen ned for en sliten syklist fra Bergen. Jeg trødde til med full kraft og seilte trallen rett i det som på meg virket som en fyr som hadde somlet lovlig mye bak døren da de delte ut vett og forstand. Resultatet var uunngåelig.
Han ble feid over ende, og landet i asfalten med et brak. Fremdeles med hendene i bunnen av lommen ble det hostet og harket fram noen ord som for den gjennomsnittlige nordmann er komplett uforståelig. I tillegg klarte selvfølgelig den subbende skorsteinen å knekke flagget mitt i fallet. Hendelse!! Etter noen (ganske mange) velvalgte gloser, som definitivt ga et krystallklart signal om hvor landet lå, satte jeg meg på sykkelen og kom meg videre - vel vitende om at jeg ikke burde bli igjen for sannsynligvis å kaste meg ut i en fullstendig hjernedød diskusjon med en stakkar som bombesikkert må gå 2. klasse om igjen. Da jeg satte meg på kafèen i sentrum var fremdeles pulsen godt over intervallnivå. Det måtte to deilige pannekaker og et stort glass melk til for å roe meg ned igjen.
Etter utblåsningen var det deilig å komme seg videre å få tankene over på noe annet. Jeg nærmet meg Åsen, hvor pappa og Ragnhild skulle komme på kvelden. De siste milene var det bare å nyte den kalde og friske luften, og skiltene som stadig ga beskjed om at jeg var nærmere dagens mål. For en glede å treffe dem igjen på kvelden. Den følelsen er det vanskelig å gjengi med ord. Pappa hadde til og med tatt med dagens utgave av Bergensavisen. Nyheter fra Bergen! DET er lenge siden det!
Verdalsøra. Ukens lottokupong ble selvsagt levert inn her.
Nydelig dag på Trondheimsfjorden. Utsikt mot Ytterøy.
Langs Snåsavannet mot Steinkjer
Dagen er kommet - Våren er her!! Solen skinner fra skyfri himmel. Det er tilnærmet vindstille og det er herlig å være på tur. Fuglene kvitrer, bekkene sildrer og solen varmer. Dette har jeg ventet en del uker på nå. Og når man endelig våkner til et slikt vær, tar det ikke lang tid før man er i gang med dagens etappe.
Fra Snåsa gikk turen langs Snåsavannet som badet i sol. Som å sykle langs et enormt, kritthvitt teppe. Helt fantastisk. For første gang måtte jeg lette på klærne, åpne opp jakke og bukse, ta av luen under hjelmen. For en dag. Kanskje ikke så veldig vanskelig å sette seg inn i den gleden man føler etter et par uker med konstant motvind, sludd, snø og regn, våte klær og heller dårlig motivasjon. Dette var en solid oppkvikker, og jeg trakk inn hvert øyeblikk. Slike dager husker man ihvertfall.
Vel fremme i Steinkjer kunne jeg slappe av å ta resten av dagen med ro. Selv om skyene kom innover fra havet på ettermiddagen, gjorde denne herlige vårdagen opp for minst ti dager med elendig vær. Nå kunne det komme det som ville. Det var satt inn en stor porsjon på motivasjonskontoen.
Fra Snåsa gikk turen langs Snåsavannet som badet i sol. Som å sykle langs et enormt, kritthvitt teppe. Helt fantastisk. For første gang måtte jeg lette på klærne, åpne opp jakke og bukse, ta av luen under hjelmen. For en dag. Kanskje ikke så veldig vanskelig å sette seg inn i den gleden man føler etter et par uker med konstant motvind, sludd, snø og regn, våte klær og heller dårlig motivasjon. Dette var en solid oppkvikker, og jeg trakk inn hvert øyeblikk. Slike dager husker man ihvertfall.
Vel fremme i Steinkjer kunne jeg slappe av å ta resten av dagen med ro. Selv om skyene kom innover fra havet på ettermiddagen, gjorde denne herlige vårdagen opp for minst ti dager med elendig vær. Nå kunne det komme det som ville. Det var satt inn en stor porsjon på motivasjonskontoen.
Snåsavannet bader i sol
Så gøy har man det når man endelig får årets første vårdag, hvor fuglene kvitrer, solen steiker og bekken sildrer. Skyggefiguren er for øvrig nevneverdig lik figurene fra Lillehammer-OL...
Det er blå himmel så langt øyet kan se - ENDELIG!!!
Grong - Snåsa(mannen)
Ganske sliten i kroppen satte jeg meg på sykkelsetet søndag morgen og tråkket i vei. I dag ville jeg ikke ha noe lang etappe, og bestemte meg for å sette kurs mot Snåsa og Snåsamannen. Med tung tralle over Heia mellom Grong og Snåsavannet, gikk det i et ganske lavt tempo. Og da jeg kom opp på toppen av fjellet, og hadde passert skisenteret, hvor folk faktisk blir dradd oppover fjellsiden..., spanderte jeg på meg både kakao og vaffel på Heia kro. Her satt jeg ihvertfall halvannen time, før kroppen gikk med på å røre på seg igjen. Tror det var lurt med en kort etappe i dag, ja.
Nedover mot Snåsavannet gikk det raskere igjen, og jeg slapp å bruke like mye energi som første halvdel av dagen. Da jeg kom inn til sentrum i Snåsa, var det påfallende stille her. Jeg som trodde at kamerabilene fra NBC, CNN, BBC og TV Bergen skulle stå i kø for å få et glimt av Snåsamannen??!! Snåsa lå som en spøkelsesby...ehh..spøkelsesbygd. Det eneste stedet som var åpent var bensinstasjonen - og et konkursutsalg for noe sportsundertøy på samfunnshuset. Der måtte jeg innom, og kom ut igjen med to stk sponsede sportsboxere fra dem som hadde messen. Boksere kommer alltid godt med. Som tidligere nevnt... Det er sjelden mellom vaskemaskinene på en slik tur.
Middagen ble både tilberedt og spist under taket utenfor kommunehuset i Snåsa. Her var det benker og ly fra snøværet, og det gikk an å nyte roen. Selvsagt ble det en del lange blikk fra tilfeldig forbipasserende da jeg fyrte opp primusen like utenfor kommunebygningen, men jammen fikk jeg sitte. Etter de siste dagenes overnatting innendørs, fant jeg det for godt å overnatte på venterommet på Snåsa togstasjon. En god porsjon babygrøt gikk ned på høykant før jeg fant fram til horisontal stilling på gulvet. Med fullt taklys på gjennom hele natten (ingen lysbryter), ble det sparsomt med søvn. Men der var tørt og varmt - og akkurat de to kvalitetene står ganske høyt i kurs for tiden. Og Snåsamannen? Ikke et eneste spor å finne...
Nedover mot Snåsavannet gikk det raskere igjen, og jeg slapp å bruke like mye energi som første halvdel av dagen. Da jeg kom inn til sentrum i Snåsa, var det påfallende stille her. Jeg som trodde at kamerabilene fra NBC, CNN, BBC og TV Bergen skulle stå i kø for å få et glimt av Snåsamannen??!! Snåsa lå som en spøkelsesby...ehh..spøkelsesbygd. Det eneste stedet som var åpent var bensinstasjonen - og et konkursutsalg for noe sportsundertøy på samfunnshuset. Der måtte jeg innom, og kom ut igjen med to stk sponsede sportsboxere fra dem som hadde messen. Boksere kommer alltid godt med. Som tidligere nevnt... Det er sjelden mellom vaskemaskinene på en slik tur.
Middagen ble både tilberedt og spist under taket utenfor kommunehuset i Snåsa. Her var det benker og ly fra snøværet, og det gikk an å nyte roen. Selvsagt ble det en del lange blikk fra tilfeldig forbipasserende da jeg fyrte opp primusen like utenfor kommunebygningen, men jammen fikk jeg sitte. Etter de siste dagenes overnatting innendørs, fant jeg det for godt å overnatte på venterommet på Snåsa togstasjon. En god porsjon babygrøt gikk ned på høykant før jeg fant fram til horisontal stilling på gulvet. Med fullt taklys på gjennom hele natten (ingen lysbryter), ble det sparsomt med søvn. Men der var tørt og varmt - og akkurat de to kvalitetene står ganske høyt i kurs for tiden. Og Snåsamannen? Ikke et eneste spor å finne...
På vei inn i Snåsamannens rike...
Namsskogan - Grong
Fra Namsskogan gikk turen videre gjennom Namdalen, via Brekkvasselv og Trones. Halve dagen var det herlig sykkelføre, med nesten tørr asfalt og kun bygevær. Da jeg kom til Harran begynte det selvsagt å regne, men da hadde jeg kun halvannen mil igjen til Grong, og brydde meg lite om værutviklingen. Lørdagskvelden slappet jeg av med ekte melk fra butikken og sjokolade. Kan det bli bedre enn dette? JA! - Det kan det!!
Norske vandrerhjem har gitt meg etterlengtede overnattinger på madrass når jeg har vært i deres "områder", og denne gang var det på Grong jeg ble tatt i mot. Blant hyggelige folkehøyskoleelever fikk jeg både tørket klær, reparert utstyr, pleiet sykkelen og sett både fotballkamp og film. Herlig avveksling, og noe som kunne minne om en erstatning da søster dro hjem med toget tidlig samme dag. Nå gleder jeg meg til pappa og Ragnhild kommer på besøk om noen dager igjen. De kommer til Åsen noen mil nord for Stjørdal, og skal være 3-4 dager. Pappa har lovet meg hjemmelaget "sosekjøtt", og det er jo noe å motivere seg med når man sitter på sykkelsetet - alltid med snuten vendt sørover.
Norske vandrerhjem har gitt meg etterlengtede overnattinger på madrass når jeg har vært i deres "områder", og denne gang var det på Grong jeg ble tatt i mot. Blant hyggelige folkehøyskoleelever fikk jeg både tørket klær, reparert utstyr, pleiet sykkelen og sett både fotballkamp og film. Herlig avveksling, og noe som kunne minne om en erstatning da søster dro hjem med toget tidlig samme dag. Nå gleder jeg meg til pappa og Ragnhild kommer på besøk om noen dager igjen. De kommer til Åsen noen mil nord for Stjørdal, og skal være 3-4 dager. Pappa har lovet meg hjemmelaget "sosekjøtt", og det er jo noe å motivere seg med når man sitter på sykkelsetet - alltid med snuten vendt sørover.
Svenningdal - Majavatn - Namsskogan
Fra Svenningdal til Majavatn kro gikk det i høyt tempo. For å trekke ut noe positivt fra været, var det nesten stille i dag. Sludd, snø og regn om hverandre holdt selvsagt fram, men vinden så nesten ut til å ta en liten ferie - flere ganger i løpet av dagen...!
Vel fremme, og gjennomvåt på Majavatn kro, traff jeg igjen en trønder som dagen i forveien ville inngå et veddemål med meg om at jeg ikke kom til å nå Namsskogan i dag. Beløpet ble satt til 1000 kr. Selvsagt gikk jeg med på det. Jeg visste godt at det var innen rekkevidde, og med en solid uro i magen og tenningsnivå godt over midtstreken, slo jeg til på distansen - og tjente meg en fullt "brukandes" 1000 - lapp. Premien ble brukt til å ta søster med ut på restaurant i verdensmetropolen Grong. Sender en hilsen til Majavatn og gutta på kroen. Vi får ta et nytt veddemål neste gang jeg er i strøket.
Bare en mil etter Majavatn nådde jeg noe jeg har hatt som mål i ukesvis: Nordlandsporten. Da jeg syklet gjennom den, la jeg samtidig bak meg de tre nordligste fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Noe spesielt å sykle inn i trøndelag med et stort smil om munnen, men hendelse... Det var fantastisk! Selv i tjukkeste "Rosenborg - land" kunne han trives - ihvertfall noen dager. Jeg tar nå fatt på det som nærmer seg "hjemme". Å vite at jeg endelig har tatt meg til Sør-Norge er en solid psykisk opptur.
Vel fremme, og gjennomvåt på Majavatn kro, traff jeg igjen en trønder som dagen i forveien ville inngå et veddemål med meg om at jeg ikke kom til å nå Namsskogan i dag. Beløpet ble satt til 1000 kr. Selvsagt gikk jeg med på det. Jeg visste godt at det var innen rekkevidde, og med en solid uro i magen og tenningsnivå godt over midtstreken, slo jeg til på distansen - og tjente meg en fullt "brukandes" 1000 - lapp. Premien ble brukt til å ta søster med ut på restaurant i verdensmetropolen Grong. Sender en hilsen til Majavatn og gutta på kroen. Vi får ta et nytt veddemål neste gang jeg er i strøket.
Bare en mil etter Majavatn nådde jeg noe jeg har hatt som mål i ukesvis: Nordlandsporten. Da jeg syklet gjennom den, la jeg samtidig bak meg de tre nordligste fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Noe spesielt å sykle inn i trøndelag med et stort smil om munnen, men hendelse... Det var fantastisk! Selv i tjukkeste "Rosenborg - land" kunne han trives - ihvertfall noen dager. Jeg tar nå fatt på det som nærmer seg "hjemme". Å vite at jeg endelig har tatt meg til Sør-Norge er en solid psykisk opptur.
Jeg tar fatt på Nord-Trøndelag fylke og Namsskogan kommune
Ferdig med de tre nordligste fylker. Sør-Norge, her kommer jeg.
Mosjøen - Svenningdal
Etter et noe manglende pizzamåltid ("fri før hvitløksdressing, fri før lime, fri før koriander...") på Mosjøens Dolly Dimples, dro vi tilbake til Toppen Folkehøyskole hvor vi fikk overnatting. Her fikk jeg også tørket våte klær.
Dagen etter tok søster toget til Grong vandrerhjem og holdt seg innendørs, mens jeg tok fatt på nye etapper i sludd og snøføyke. Vinden fra sør har forresten blitt "story of my life" på denne turen. Hvor er egentlig den etterlengtede nordavinden blitt av? Den gode gamle, gufsne nordavinden som alle snakker om? Vinden fra sør har tilsynelatende tatt over hele showet.
Fra Mosjøen syklet jeg videre til Trofors og Svenningdal. For å få litt tid med søster dro jeg etter dagens etappe til Grong og slappet av der. Helt fantastisk med familiebesøk etter to mnd uten å se noen av dem. Savner Odin (verdens beste nevø)enormt, og jeg tror nok det ville vært for sterkt å få ham på besøk, for så å sende ham av gårde igjen kort tid etter. Jeg får vente med det til jeg kommer ned i Sør - Norge.
Dagen etter tok søster toget til Grong vandrerhjem og holdt seg innendørs, mens jeg tok fatt på nye etapper i sludd og snøføyke. Vinden fra sør har forresten blitt "story of my life" på denne turen. Hvor er egentlig den etterlengtede nordavinden blitt av? Den gode gamle, gufsne nordavinden som alle snakker om? Vinden fra sør har tilsynelatende tatt over hele showet.
Fra Mosjøen syklet jeg videre til Trofors og Svenningdal. For å få litt tid med søster dro jeg etter dagens etappe til Grong og slappet av der. Helt fantastisk med familiebesøk etter to mnd uten å se noen av dem. Savner Odin (verdens beste nevø)enormt, og jeg tror nok det ville vært for sterkt å få ham på besøk, for så å sende ham av gårde igjen kort tid etter. Jeg får vente med det til jeg kommer ned i Sør - Norge.
Bjerka - Mosjøen - og besøk av lillesøster
Fra Bjerka tok jeg fatt på en innholdsrik etappe. Jeg var blitt advart mot både stigninger og lange tunneller, så det var bare å brette opp ermene. Bare etter en mil syklet jeg inn i den 9 km lange Korgfjelltunnellen. En forholdsvis oversiktlig tunnell som med grei stigning førte meg mot Korgfjellet. Jeg fryktet å bli stoppet av politibilen som passerte meg i det jeg syklet inn i mørket, ettersom det faktisk sto skiltet om forbud for gående og syklende å ta seg gjennom. Men den gang ei. Dagens oppgaver var nok hakket viktigere enn å stoppe en skjeggete bergenser med stor sans for å pine seg gjennom ruskevær, eksos og andre relaterte strabaser.
Vel gjennom møtte selvsagt snøværet meg igjen, og det var vesentlig kaldere. Gjennomvåt etter en tung økt opp gjennom tunnellen fra Korgen, var det langt fra noe fornøyelse å skifte til tørt. Men hendelse det hjelper på motivasjonen. Og når jeg da en time etter fikk de aller første VARME solstråler rett i "fleisen", måtte jeg dra på smilebåndet. En bra ting kommer sjeldent alene, og dagens sterkeste motivasjon var selvsagt at lillesøster dro til Mosjøen fra Bergen for å være sammen med meg noen dager. Herlig å se familie igjen etter så lang tid for seg selv. Solsrålene ble nytt til det fulle, og foto - og videoutstyr blir flittig brukt i slike stunder.
Vel gjennom møtte selvsagt snøværet meg igjen, og det var vesentlig kaldere. Gjennomvåt etter en tung økt opp gjennom tunnellen fra Korgen, var det langt fra noe fornøyelse å skifte til tørt. Men hendelse det hjelper på motivasjonen. Og når jeg da en time etter fikk de aller første VARME solstråler rett i "fleisen", måtte jeg dra på smilebåndet. En bra ting kommer sjeldent alene, og dagens sterkeste motivasjon var selvsagt at lillesøster dro til Mosjøen fra Bergen for å være sammen med meg noen dager. Herlig å se familie igjen etter så lang tid for seg selv. Solsrålene ble nytt til det fulle, og foto - og videoutstyr blir flittig brukt i slike stunder.
Endelig faller det skygge fra meg - enn så lenge...
De første VARME stråler fra solen nytes på sørsiden av Korgenfjellet
Korgfjellet
Mo i Rana - Bjerka
Det blir etterhvert ganske kjedelig å skulle beskrive været som har preget turen. Nok en gang satte jeg meg på sykkelen på Selfors i Mo i Rana i tett sludd og kraftig motvind - som vanlig. Det tærer utmattende på alt som er av pågangsmot når man vet at man står foran nok en dag med vått og kaldt tøy på kroppen, i et vær som jeg selv vil betegne som det verst tenkelige. Kvikksølvet hviler midt mellom blå og rød strek, det er sterk vind og uhorvelige mengder nedbør. Aldri har jeg sett så svarte skyer som i de siste ukene.
Lyspunktet på etappen var å få se 7-8 havørn som kom sjeldent nær meg langs fjordarmen hvor jeg syklet. Vel og merke er jeg blitt mindre volumiøs etter mye forbrenning, men jeg tror kanskje ikke de hadde satt nebbet i meg om de ble truet på livet. En fornøyelig smaksopplevelse hadde det ihvertfall ikke blitt. Det er langt mellom hver vaskemaskin på en slik tur...!
Jeg syklet til Bjerka og bestemte meg for at det fikk være nok for den dagen. Det får jo være grenser for hvor sadistisk man skal være i det lange løp. Med ytterbekledningen gjennomvåt, ble Janus` ullundertøy nok en gang redningen. Selv om dette også blir vått, holder jeg ihvertfall noen lunde temperatur. Men hendelse... Det er virkelig ikke dette jeg trakter etter. Er det rart man blir litt rar i toppetasjen av dette livet?! Hva med å servere meg litt sol???? Men det var tydeligvis LITT for mye å be om. Været holdt fram - og vel så det.
Lyspunktet på etappen var å få se 7-8 havørn som kom sjeldent nær meg langs fjordarmen hvor jeg syklet. Vel og merke er jeg blitt mindre volumiøs etter mye forbrenning, men jeg tror kanskje ikke de hadde satt nebbet i meg om de ble truet på livet. En fornøyelig smaksopplevelse hadde det ihvertfall ikke blitt. Det er langt mellom hver vaskemaskin på en slik tur...!
Jeg syklet til Bjerka og bestemte meg for at det fikk være nok for den dagen. Det får jo være grenser for hvor sadistisk man skal være i det lange løp. Med ytterbekledningen gjennomvåt, ble Janus` ullundertøy nok en gang redningen. Selv om dette også blir vått, holder jeg ihvertfall noen lunde temperatur. Men hendelse... Det er virkelig ikke dette jeg trakter etter. Er det rart man blir litt rar i toppetasjen av dette livet?! Hva med å servere meg litt sol???? Men det var tydeligvis LITT for mye å be om. Været holdt fram - og vel så det.
Dunderland - Mo i Rana
I snøvær, men noe mindre vind tok jeg fatt på dagens etappe mot Mo i Rana. Gjennom den dype Dunderlandsdalen, på sørsiden av Saltfjellet, passerte jeg både Storforshei og Skonseng i høyt tempo. Jeg hadde nemlig noe å glede meg til når jeg kom fram. En stor dag for den norske fotballens venner: Brann skulle spille på tv i årets første serierunde - mot Sandefjord. Dette måtte jeg få med meg. Jeg spanderte på meg en overnatting på Selfors, med garanti om riktig kanal for å få med meg kampen.
Etter å ha kommet meg til tidenes overnattingssted, Bimbo gjestgiveri (jada - det er riktig skrevet), dro jeg på butikken for å hente litt sykkelolje og snacks. Deretter var det middag (kylling i karrisaus, frysetørret) og kamp på rommet. Herlig at sesongen er i gang igjen. Resultatet i kampen ble noe helt annet enn det som er verdt å prate om. Det gikk en god krim på svensk tv som var hakket bedre. En tidlig kveld ble det også. Og det siste jeg husker før jeg sovnet var snøværet som herjet utenfor - som alltid!
Etter å ha kommet meg til tidenes overnattingssted, Bimbo gjestgiveri (jada - det er riktig skrevet), dro jeg på butikken for å hente litt sykkelolje og snacks. Deretter var det middag (kylling i karrisaus, frysetørret) og kamp på rommet. Herlig at sesongen er i gang igjen. Resultatet i kampen ble noe helt annet enn det som er verdt å prate om. Det gikk en god krim på svensk tv som var hakket bedre. En tidlig kveld ble det også. Og det siste jeg husker før jeg sovnet var snøværet som herjet utenfor - som alltid!
Storjord - Saltfjellet - Dunderland
Tidlig neste morgen trengte jeg ikke engang stige på sykkelen. Bakkene startet nesten umiddelbart da jeg hadde kommet meg ut på veien. Og slik varte det i noen timer. Oppover og oppover bar det. Til slutt passerte jeg både Lønsdal og Lønsdalsstuen (BOT). Uværet lå tett oppe i fjellet, men viste vekslende tendenser mellom tett snøvær og solglimt.
Kaldsvettende, kvalm og med en puls på nærmere 200 slag i minuttet, bestemte jeg meg. Å krysse det fjellet gjorde meg redd. Nervøs. Jeg måtte prøve. Jeg hadde angret som en unge hvis ikke. Dessuten vet jeg jo innerst inne at jeg kan takle det vær som måtte komme. Det er langt fra første gang jeg er på tur. Men magefølelsen var elendig.
Første milen gikk tålig greit. Det samme med mil nr to. Når så skiltingen begynte å gi håp om å nå over på sørsiden, hvor for øvrig polarsirkelen lå, skjønte jeg at dette kunne gjennomføres. Jeg hadde så lyst å nå polarsirkelen for andre gang på turen - denne gang på vei sørover. Det klarte jeg. Etter en del fotografering og filming, bestemte jeg meg for å komme meg ned igjen fra fjellet. Skyene var unormalt mørke og kom rullende nedover fjellsidene. Jeg passerte Bolnahytten (MOT) i full fart nedover mot Krokhaugen, og fikk vite at kolonnekjøringen over fjellet hadde startet bare en halv time etter at jeg passerte polarsirkelen. Flaks? Milevis fra kald beregning ihvertfall...!
Jeg tok meg til Dunderland togstasjon den kvelden, og overnattet på et åpent venterom der. Ordet "landstryker" har virkelig fått en ny betydning for meg etterhvert. Med vinden hylende utenfor, og sludd som pisket på vinduet, gikk jeg til ro på et offentlig rom med flomlys i taket natten gjennom.
Kaldsvettende, kvalm og med en puls på nærmere 200 slag i minuttet, bestemte jeg meg. Å krysse det fjellet gjorde meg redd. Nervøs. Jeg måtte prøve. Jeg hadde angret som en unge hvis ikke. Dessuten vet jeg jo innerst inne at jeg kan takle det vær som måtte komme. Det er langt fra første gang jeg er på tur. Men magefølelsen var elendig.
Første milen gikk tålig greit. Det samme med mil nr to. Når så skiltingen begynte å gi håp om å nå over på sørsiden, hvor for øvrig polarsirkelen lå, skjønte jeg at dette kunne gjennomføres. Jeg hadde så lyst å nå polarsirkelen for andre gang på turen - denne gang på vei sørover. Det klarte jeg. Etter en del fotografering og filming, bestemte jeg meg for å komme meg ned igjen fra fjellet. Skyene var unormalt mørke og kom rullende nedover fjellsidene. Jeg passerte Bolnahytten (MOT) i full fart nedover mot Krokhaugen, og fikk vite at kolonnekjøringen over fjellet hadde startet bare en halv time etter at jeg passerte polarsirkelen. Flaks? Milevis fra kald beregning ihvertfall...!
Jeg tok meg til Dunderland togstasjon den kvelden, og overnattet på et åpent venterom der. Ordet "landstryker" har virkelig fått en ny betydning for meg etterhvert. Med vinden hylende utenfor, og sludd som pisket på vinduet, gikk jeg til ro på et offentlig rom med flomlys i taket natten gjennom.
Slik kan venterommet på Dunderland togstasjon benyttes. Tørking av gjennomvåte klær gikk som en drøm.
Jeg krysser polarsirkelen for andre gang på turen. Denne gang på vei sørover for egen maskin.
Med harepuls over Saltfjellet. Alltid fint vær i det fjerne - i motsatt retning av dit jeg skal.
Rognan - Storjord
Fremdeles i motvind og snøføyke satte jeg meg på sykkelen neste morgen og forlot Rognan før klokken var passert 0800. Jeg våkner tidlig om dagen med følelsen av at "nå må jeg se til å komme meg videre - og det litt brennkvikt!". Jeg har en stor utfordring i å motivere meg mentalt på hver dags etappe. Det sliter ufattelig på kroppen. Følelsesmessig kjenner jeg meg ikke helt igjen engang. For tiden går det litt på helsen løs. Den mentale helsen, vel og merke. Fysisk sett er jeg der jeg bør være. Men så er det nå en gang slik at når det psykiske svikter litt, så reduseres også fysisk kapasitet. Det bekrefter jeg uten videre diskusjon.
Denne lørdagen ville pappa spandere på meg en overnatting på Storjord Gjestgiveri, like ved inngangen til Saltfjellet og Svartisen nasjonalpark. Denne fjellovergangen har plaget meg lenge. Helt siden teltbrekken på Finnmarksvidden, har jeg vegret meg for å legge ut i fjellet alene når været er som nå. En sunn reaksjon vil mange si. Selv irriterer det meg at jeg er litt skremt av fjellet om dagen. Det har jeg aldri opplevd før.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gå på toget og droppe Saltfjellet i denne omgang. Lønsdal stasjon ligger akkurat ved starten av fjellovergangen, og pappa ville gjerne gå Saltfjellet med meg hvis jeg ventet til sommeren. Det ble for lenge å vente på å overvinne frykten. Jeg hadde sjansen nå, i morgen tidlig. Været så ikke videre bra ut. Når gjorde det forresten det sist her oppe i nord?! Snøbyger og hissig vind fra fjellet gjorde meg alt annet enn rolig der jeg lå under dynen. Det ble dårlig med søvn den natten.
Denne lørdagen ville pappa spandere på meg en overnatting på Storjord Gjestgiveri, like ved inngangen til Saltfjellet og Svartisen nasjonalpark. Denne fjellovergangen har plaget meg lenge. Helt siden teltbrekken på Finnmarksvidden, har jeg vegret meg for å legge ut i fjellet alene når været er som nå. En sunn reaksjon vil mange si. Selv irriterer det meg at jeg er litt skremt av fjellet om dagen. Det har jeg aldri opplevd før.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gå på toget og droppe Saltfjellet i denne omgang. Lønsdal stasjon ligger akkurat ved starten av fjellovergangen, og pappa ville gjerne gå Saltfjellet med meg hvis jeg ventet til sommeren. Det ble for lenge å vente på å overvinne frykten. Jeg hadde sjansen nå, i morgen tidlig. Været så ikke videre bra ut. Når gjorde det forresten det sist her oppe i nord?! Snøbyger og hissig vind fra fjellet gjorde meg alt annet enn rolig der jeg lå under dynen. Det ble dårlig med søvn den natten.
Straumen - Rognan
Å legge seg i våt sovepose, i et vått telt, og høre at teltet begraves av vanntung snø utenfor, er vel det man kan betegne som sterkt demotiverende. Og når psyken og humøret ikke har vært på topp på noen uker, er det vanskelig å se vitsen i det hele. Å følge E6 gjennom tunneller fullspekket med eksos og gift, sykle tett opp i vogntog og annen travel hverdagstrafikk er liksom langt fra det jeg hadde sett for meg. Så da er spørsmålet? Skal jeg kutte det hele ut? Er det for langt på siden av hva jeg har sett for meg?
I Fauske deler veien seg i to. Den ene dreier rett vest mot Bodø, mens den andre går inn langs jernbanesporet mot Rognan, Saltfjellet og Mo i Rana. Jeg har aldri vært så nært å bryte av turen som da jeg kom til Fauske. To timer brukte jeg på å bestemme meg for å sykle mot "Alt for Rognan", for så å gjerne ta toget sørover og hjem. Det ble et langt kafèbesøk på Amfi. Likevel var det noe som bet seg fast i meg. Viljen til å gjennomføre, det fandenivoldske som vil overvinne all motgang (og jeg føler jeg har fått min del), og en god porsjon tvangstanker om at jeg skal og må fortsette. Koste hva det koste vil. Det ble å overnatte på Rognan den natten. I et spøkelseshus uten sidestykke.
I Fauske deler veien seg i to. Den ene dreier rett vest mot Bodø, mens den andre går inn langs jernbanesporet mot Rognan, Saltfjellet og Mo i Rana. Jeg har aldri vært så nært å bryte av turen som da jeg kom til Fauske. To timer brukte jeg på å bestemme meg for å sykle mot "Alt for Rognan", for så å gjerne ta toget sørover og hjem. Det ble et langt kafèbesøk på Amfi. Likevel var det noe som bet seg fast i meg. Viljen til å gjennomføre, det fandenivoldske som vil overvinne all motgang (og jeg føler jeg har fått min del), og en god porsjon tvangstanker om at jeg skal og må fortsette. Koste hva det koste vil. Det ble å overnatte på Rognan den natten. I et spøkelseshus uten sidestykke.
En skjeggete fyr når "Alt for Rognan"
Inn i Fauske kommune - i en halvtimes oppholdsvær!!
Mørsvikbotn - Straumen (Fauske)
Etter en herlig natt på madrass, la jeg i vei fra fjord til fjell. En iskald dag og selvsagt motvind var det nesten en befrielse å ta fatt på tunnellene. Helt til jeg merket hvor mye støv og eksos som hersket der inne. Da jeg var ferdig med siste tunnell, så jeg regelrett ut som en feier i ansiktet. Og snørret (eller snottet på bergensk) var sterkt preget av svarte partikler fra det indre forurensede fjell. Gjerne ikke så rart at de så noe underlig på meg da jeg kom til Elvekroken kro.
Etter en god pause, og en god kopp med kakao (tradisjonen tro), bar det på ny inn i fjellet, i sterke hellinger. En dag som ikke kommer til å få glanskapittelet - om det skal skrives bok etter turen. Jeg setter et lite beløp på at jeg faktisk tilslutt svettet eksos den dagen. Fy flate. Lengre unna naturopplevelsen har jeg ikke vært hverken før eller siden.
På toppen av det hele gjorde mørke skyer til slutt alvor av sine mange timer lange trusler om dårlig vær. Sludd og sterk vind gjorde at teltet måtte slås opp i en fei da jeg kom til Straumen. Det verst tenkelige været er +/- 3 c, nedbør og vind. Jeg trenger vel ikke gi noen nærmere beskrivelse av været på Straumen den kvelden.
Etter en god pause, og en god kopp med kakao (tradisjonen tro), bar det på ny inn i fjellet, i sterke hellinger. En dag som ikke kommer til å få glanskapittelet - om det skal skrives bok etter turen. Jeg setter et lite beløp på at jeg faktisk tilslutt svettet eksos den dagen. Fy flate. Lengre unna naturopplevelsen har jeg ikke vært hverken før eller siden.
På toppen av det hele gjorde mørke skyer til slutt alvor av sine mange timer lange trusler om dårlig vær. Sludd og sterk vind gjorde at teltet måtte slås opp i en fei da jeg kom til Straumen. Det verst tenkelige været er +/- 3 c, nedbør og vind. Jeg trenger vel ikke gi noen nærmere beskrivelse av været på Straumen den kvelden.
Skardberget - Mørsvikbotn
Fra Skardberget ble jeg med fergen over til Bøgnes hvor sykkelturen kunne fortsette. Dagens mål ble lagt til Innhavet. Et tettsted med både hotell, butikk og bensinstasjon, og rundt 50 km sykling fra Bøgnes kai. Da jeg kom dit var dagen imidlertid litt i yngste laget, og etter en times hvil (med innlagt vaffel med rømme og sukker, samt kakao) bestemte jeg meg for å ta noen mil til.
Èn mil, ble snart til to, og plutselig hadde jeg passert både Tømmerneset og Sandnes. Nå sto jeg på Kråkmo, like før fjellovergangen til Mørsvikbotn. Slår man opp teltet i en slik situasjon? For å ta en hard stigning dagen etter? Eller skraper man sammen de siste ynkelige kalorier man har igjen etter en lang dag og satser? Kanskje ingen bombe at jeg gikk for det siste.
Med god musikk på øret bar det til fjells. I kald vind, men med en fersk Snickers king size "innabords". De første km gikk overraskende fort, og etterhvert som høydemeterne ble besteget, økte også motivasjonen for å komme meg ned til fjorden igjen før det mørknet. Dette gikk som smurt. Jeg hadde lagt bak meg oppunder 100 km den dagen da jeg kom til en vinterstengt campingplass i idylliske Mørsvikbotn. Her fikk jeg tilbud om enkel hytteovernatting til 100-lappen, noe jeg mer enn enkelt takket ja til. En fantastisk premie etter en lang dagsetappe.
Èn mil, ble snart til to, og plutselig hadde jeg passert både Tømmerneset og Sandnes. Nå sto jeg på Kråkmo, like før fjellovergangen til Mørsvikbotn. Slår man opp teltet i en slik situasjon? For å ta en hard stigning dagen etter? Eller skraper man sammen de siste ynkelige kalorier man har igjen etter en lang dag og satser? Kanskje ingen bombe at jeg gikk for det siste.
Med god musikk på øret bar det til fjells. I kald vind, men med en fersk Snickers king size "innabords". De første km gikk overraskende fort, og etterhvert som høydemeterne ble besteget, økte også motivasjonen for å komme meg ned til fjorden igjen før det mørknet. Dette gikk som smurt. Jeg hadde lagt bak meg oppunder 100 km den dagen da jeg kom til en vinterstengt campingplass i idylliske Mørsvikbotn. Her fikk jeg tilbud om enkel hytteovernatting til 100-lappen, noe jeg mer enn enkelt takket ja til. En fantastisk premie etter en lang dagsetappe.
Mørsvikbotn byr på en nydelig aften etter en lang dag med meget skiftende vær. Bilder blir som oftest tatt når solen skinner. Underlig nok.
Utsikt fra Ulsvåg
Ballangen - Skardberget
Med noe bedre vindforhold enn kvelden før, men med desto større skuffelse over at skoene heller ikke i dag var kommet, satte jeg meg på sykkelen og kom meg videre. Det å bli igjen et sted for å vente på utstyr er virkelig en prøvelse for tålmodigheten. Spesielt når man higer etter å komme seg videre sørover gjennom kongeriket.
Langs nydelige Efjorden fikk jeg en utsikt man bare kan drømme om. Nord - Norge på sitt desidert beste. Speilblank sjø og hvite karakteristiske fjelltopper som speilet seg i fjorden, gjorde at turen mot Skardberget ble en nytelse. Vel og merke måtte jeg bruke vel to timer på å komme meg over fjellet, men i tilnærmet vindstille forhold og kaldt, klart vær, klager man ikke.
Vel fremme på Skardberget fergekai, bestemte jeg meg for å overnatte på venterommet der. En varm og tørr opplevelse, med mulighet for å lade både telefon og fotoutstyr. Telt blir det jammen nok av. På kveldingen gikk jeg avstanden sørover som fergen ville ta meg neste dag. Høres sikkert rart ut, og kanskje litt preget av en porsjon tvangstanker. Men målet er nå engang å ikke bli transportert sørover med annet enn egen "maskin". Og sånn blir det.
Langs nydelige Efjorden fikk jeg en utsikt man bare kan drømme om. Nord - Norge på sitt desidert beste. Speilblank sjø og hvite karakteristiske fjelltopper som speilet seg i fjorden, gjorde at turen mot Skardberget ble en nytelse. Vel og merke måtte jeg bruke vel to timer på å komme meg over fjellet, men i tilnærmet vindstille forhold og kaldt, klart vær, klager man ikke.
Vel fremme på Skardberget fergekai, bestemte jeg meg for å overnatte på venterommet der. En varm og tørr opplevelse, med mulighet for å lade både telefon og fotoutstyr. Telt blir det jammen nok av. På kveldingen gikk jeg avstanden sørover som fergen ville ta meg neste dag. Høres sikkert rart ut, og kanskje litt preget av en porsjon tvangstanker. Men målet er nå engang å ikke bli transportert sørover med annet enn egen "maskin". Og sånn blir det.
En fantastisk dag på sykkelsetet
Idylliske Efjorden
Narvik - Ballangen
Etter å ha vært med Johanne til flyplassen med Pica og alt utstyr, dro jeg tilbake til vandrerhjemmet i Narvik for å ta fatt på turens første sykkeletappe. En gråtkvalt og følelsesladet avskjed med min aller kjæreste er vanskeligere enn utenforstående kan forestille seg. En følelsesmessig berg-og-dalbane fra hun lander til hun drar igjen. Dette er definitivt det hardeste ved turen. Å være alene igjen. Dessverre, eller... heldigvis er jeg absolutt ikke skapt for å være så lenge alene. Denne ganger sender jeg i tillegg bort min firbente følgesvenn, og tørrpraten rundt bålet eller ved frokosten forsvinner - ihvertfall i stor grad.
De første km ut fra Narvik var jeg meget nervøs og usikker. Hva om noe av utstyret gikk i stykker? Vel hadde jeg både lappesaker og ekstra slanger til sykkelhjulene. Men hva om jeg skulle punktere vognhjulene? De hadde jeg nemlig ikke klart å skaffe reservehjul til. I tillegg var den berømte klumpen i halsen mer tilstedet enn noen gang. Flere ganger måtte jeg ta til tårene også. En etappe jeg aller helst glemmer så snart som mulig.
Som nevnt tidligere har vel ikke ting akkurat gått på skinner under denne turen. Og da planen var å komme seg til Ballangen for å hente joggesko, sendt fra Reisadalen mange dager i forveien, skulle dette selvsagt heller ikke gå i boks. De kom aldri til Ballangen, og har fremdeles ikke dukket opp. Postens garantier om sikker leveranse slutter aldri å forsvinne opp i røyk. Dermed var det nok en gang å sette sin lit til fantastiske selskinnsko fra Dale Sko. Det har vært mitt viktigste skopar mellom Narvik og Mosjøen, og de har holdt meg god og varm på bitende kalde dager i Nordland fylke. En stor takk og varm hilsen til skofabrikken i Sunnfjord.
I Ballangen overnattet jeg i telt nesten midt i sentrum, og fikk god hjelp av tre nysgjerrige barn i småskolealder som var veldig spent på hva jeg egentlig holdt på med. Premien for å hjelpe meg, var å se hvordan jeg bodde inne i teltet. Tydelig imponerte, ble jeg tilbudt deres seng dersom de fikk sove i teltet mitt den natten. Dessverre ville foreldrene det annerledes - og deler av forklaringen på nettopp det, KAN ligge i kveldens snøføyke og stiv kuling. Ikke vet jeg...!
De første km ut fra Narvik var jeg meget nervøs og usikker. Hva om noe av utstyret gikk i stykker? Vel hadde jeg både lappesaker og ekstra slanger til sykkelhjulene. Men hva om jeg skulle punktere vognhjulene? De hadde jeg nemlig ikke klart å skaffe reservehjul til. I tillegg var den berømte klumpen i halsen mer tilstedet enn noen gang. Flere ganger måtte jeg ta til tårene også. En etappe jeg aller helst glemmer så snart som mulig.
Som nevnt tidligere har vel ikke ting akkurat gått på skinner under denne turen. Og da planen var å komme seg til Ballangen for å hente joggesko, sendt fra Reisadalen mange dager i forveien, skulle dette selvsagt heller ikke gå i boks. De kom aldri til Ballangen, og har fremdeles ikke dukket opp. Postens garantier om sikker leveranse slutter aldri å forsvinne opp i røyk. Dermed var det nok en gang å sette sin lit til fantastiske selskinnsko fra Dale Sko. Det har vært mitt viktigste skopar mellom Narvik og Mosjøen, og de har holdt meg god og varm på bitende kalde dager i Nordland fylke. En stor takk og varm hilsen til skofabrikken i Sunnfjord.
I Ballangen overnattet jeg i telt nesten midt i sentrum, og fikk god hjelp av tre nysgjerrige barn i småskolealder som var veldig spent på hva jeg egentlig holdt på med. Premien for å hjelpe meg, var å se hvordan jeg bodde inne i teltet. Tydelig imponerte, ble jeg tilbudt deres seng dersom de fikk sove i teltet mitt den natten. Dessverre ville foreldrene det annerledes - og deler av forklaringen på nettopp det, KAN ligge i kveldens snøføyke og stiv kuling. Ikke vet jeg...!
Pica drar hjem
Nok en gang har jeg, i samråd med mine nærmeste, tatt en vanskelig beslutning. Det er med tungt hjerte jeg sender Pica med flyet sørover fra Narvik. Kommunikasjonen oss to imellom har ikke vært optimal, og når jeg etter gjentatte forsøk ikke har fått hunden med på å bære eller dra sitt eget utstyr, ser jeg ingen annen utvei. Det blir for tungt for meg å bære og dra hundeutstyr i tillegg til egen oppakning.
Dråpen er nok likevel at jeg synes Pica har forbrent for mye i forhold til det jeg har klart å fore ham opp igjen. Etter lange kalde netter ned mot 40 kuldegrader, i tillegg til vind og nedbør, sier det seg selv at energitapet er stort. I tillegg er vi i aktivitet i 7-8 timer om dagen, og jeg synes tilslutt han ble litt for tynn. Dermed ble han min følgesvenn fra Knivskjellodden til Narvik. Ingen overraskelse at det var tungt å ta fatt på veien videre sørover - denne gang HELT alene. Jeg håper og tror likevel at jeg tok den riktige avgjørelsen her. Pica vil tilsynelatende ha det bedre i hundegården hos familien Fonseca i Thisted (Danmark), og det letter en egentlig ubegrunnet dårlig samvittighet.
Johanne, som for øvrig er min viktigste støttespiller i dette sirkuset, tar ham med hjem til Birkeland, og får ham videre til Hirtshals, hvor eierne henter ham. En stor takk til familien Fonseca for lånet av en utrolig flott, tålmodig og rolig hund. Jeg har naturlig nok blitt veldig glad i Pica, og savner å ha ham tuslende rundt teltet.
Dråpen er nok likevel at jeg synes Pica har forbrent for mye i forhold til det jeg har klart å fore ham opp igjen. Etter lange kalde netter ned mot 40 kuldegrader, i tillegg til vind og nedbør, sier det seg selv at energitapet er stort. I tillegg er vi i aktivitet i 7-8 timer om dagen, og jeg synes tilslutt han ble litt for tynn. Dermed ble han min følgesvenn fra Knivskjellodden til Narvik. Ingen overraskelse at det var tungt å ta fatt på veien videre sørover - denne gang HELT alene. Jeg håper og tror likevel at jeg tok den riktige avgjørelsen her. Pica vil tilsynelatende ha det bedre i hundegården hos familien Fonseca i Thisted (Danmark), og det letter en egentlig ubegrunnet dårlig samvittighet.
Johanne, som for øvrig er min viktigste støttespiller i dette sirkuset, tar ham med hjem til Birkeland, og får ham videre til Hirtshals, hvor eierne henter ham. En stor takk til familien Fonseca for lånet av en utrolig flott, tålmodig og rolig hund. Jeg har naturlig nok blitt veldig glad i Pica, og savner å ha ham tuslende rundt teltet.
Dessuten har han forlovet seg
I Alta fikk jeg, som tidligere nevnt, besøk av min kjære Johanne. Etter en fantastisk avslappende og romantisk helg, synes jeg det var på høy tid. På begge knær fridde jeg til jenten jeg vil gifte meg med. Jeg fikk et rungende "ja" ganske så umiddelbart, og et giftermål er plutselig innen rekkevidde. Vi gleder oss, og i Narvik sikret vi oss gifteringer.
En skuffelse, men ingen nederlag...
Mye av gjennomgangsmelodien de siste ukene har vært en plagsom og smertefull rygg. Plagene startet allerede før vi var ferdig med Magerøya, og har i vekslende grad lagt en demper på opplevelsen. Dette har definitivt ikke vært i tråd med det som skal være målet for min Norge på langs - tur, og nå skifter jeg ut sekk og ski med sykkel. Nå skal jeg glemme ryggplagene en stund, og fortsetter sørover med sykkel og sykkelvogn.
Alternativet hadde vært å bryte og dra hjemover, noe som ikke er aktuelt. Har jeg kommet så langt, skal jeg jammen komme lenger. Og så lenge kroppen kan brukes, ja, så ser jeg ingen grunn til å ikke gjennomføre - selv om det blir noe annet enn det som har vært planen. Selvsagt er det en skuffelse at smerter i kroppen ikke tillater meg å følge planen, men jeg føler ingen nederlag. Psykisk er det dessuten en mye større påkjenning å skulle takle slike problemer helt alene, ikke minst når de vanskelige avgjørelsene skal tas. Derfor håper jeg denne justeringen gir meg en opptur, slik at gleden med å være på tur kan føles sterkere enn den har gjort de siste 14 dagene. Det er viktig.
Så får jeg ta til takke med at jeg skal gå og sykle Norge på langs. Skuffelsen over en pinglete rygg vil gå over, og jeg drar tross alt ut på denne turen for å nyte opplevelsene - IKKE for at det skal være en hinsides prestasjon av noe slag. Og ihvertfall ikke for å ha plager som vedvarer lenge etter endt tur. Tidvis er det vanskelig å la være å tenke på hva andre skal synes om valgene jeg tar underveis og forventninger som stilles. Men som min aller beste kamerat poengterte på det sterkeste: "Dette er DIN tur. Gjør den til det DU vil den skal være." Og det er sant. Jeg gjør ikke dette for noen andre. De andre er hjemme og klamrer seg til hverdagen. Jeg er på tur gjennom Norge og realiserer en drøm jeg har hatt siden guttedagene. DET må jeg aldri glemme.
Alternativet hadde vært å bryte og dra hjemover, noe som ikke er aktuelt. Har jeg kommet så langt, skal jeg jammen komme lenger. Og så lenge kroppen kan brukes, ja, så ser jeg ingen grunn til å ikke gjennomføre - selv om det blir noe annet enn det som har vært planen. Selvsagt er det en skuffelse at smerter i kroppen ikke tillater meg å følge planen, men jeg føler ingen nederlag. Psykisk er det dessuten en mye større påkjenning å skulle takle slike problemer helt alene, ikke minst når de vanskelige avgjørelsene skal tas. Derfor håper jeg denne justeringen gir meg en opptur, slik at gleden med å være på tur kan føles sterkere enn den har gjort de siste 14 dagene. Det er viktig.
Så får jeg ta til takke med at jeg skal gå og sykle Norge på langs. Skuffelsen over en pinglete rygg vil gå over, og jeg drar tross alt ut på denne turen for å nyte opplevelsene - IKKE for at det skal være en hinsides prestasjon av noe slag. Og ihvertfall ikke for å ha plager som vedvarer lenge etter endt tur. Tidvis er det vanskelig å la være å tenke på hva andre skal synes om valgene jeg tar underveis og forventninger som stilles. Men som min aller beste kamerat poengterte på det sterkeste: "Dette er DIN tur. Gjør den til det DU vil den skal være." Og det er sant. Jeg gjør ikke dette for noen andre. De andre er hjemme og klamrer seg til hverdagen. Jeg er på tur gjennom Norge og realiserer en drøm jeg har hatt siden guttedagene. DET må jeg aldri glemme.
To gode venner i Narvik
Nordnorsk skiføre? Skiene er slitt i stykker
Bjerkvika - Narvik
Etter en god natts søvn, brukte jeg herlig lang tid på å bryte leir og komme meg av gårde. Jeg hadde uansett beregnet å bruke to vandredager inn mot Narvik, og langs veien bar det. På ski. Etter å ha gått langs veien på mindre og mindre snø, ble jeg til slutt tvunget til å legge fra meg skiene, for å fortsette til fots - på skisko, som mitt eneste skoalternativ.
I kveldingen fant jeg en idyllisk odde like i strandkanten hvor jeg slo ny leir. Her slappet jeg av mens dagslyset rolig forsvant hen, og jeg både sovnet og våknet til beroligende bølgeskvulp fra sjøen bare noen meter unna. En slik avslappende lyd ved teltet har jeg ikke opplevd siden Studentervika på Magerøya, bak et gammelt naust.
Nå har jeg kommet til Narvik, hvor Narvik Vandrerhjem har tatt godt i mot meg og min kjære. Å få overnatte på Norske Vandrerhjem en gang i ny og ne er herlig, og betjeningen er som vanlig særdeles imøtekommende. Vi slapper godt av her, i hjertet av Narvik, og anbefaler Victoria (Narvik Vandrerhjem) på det sterkeste. Sender også en STOR takk til Pål Anders i Norske Vandrerhjem, som har hjulpet meg med overnatting på vandrerhjem både i Honningsvåg, Alta og nå i Narvik.
I kveldingen fant jeg en idyllisk odde like i strandkanten hvor jeg slo ny leir. Her slappet jeg av mens dagslyset rolig forsvant hen, og jeg både sovnet og våknet til beroligende bølgeskvulp fra sjøen bare noen meter unna. En slik avslappende lyd ved teltet har jeg ikke opplevd siden Studentervika på Magerøya, bak et gammelt naust.
Nå har jeg kommet til Narvik, hvor Narvik Vandrerhjem har tatt godt i mot meg og min kjære. Å få overnatte på Norske Vandrerhjem en gang i ny og ne er herlig, og betjeningen er som vanlig særdeles imøtekommende. Vi slapper godt av her, i hjertet av Narvik, og anbefaler Victoria (Narvik Vandrerhjem) på det sterkeste. Sender også en STOR takk til Pål Anders i Norske Vandrerhjem, som har hjulpet meg med overnatting på vandrerhjem både i Honningsvåg, Alta og nå i Narvik.
Narvik vandrerhjem
Utsikt fra teltet
Narvik i det fjerne
Lapphaugen - Bjerkvika
Oppover fjellet fortsatte turen mot Gratangsbotn og Gratangsfjellet - fremdeles på ski. Det føyket godt over fjellet, og det ble lite fristende å sette seg ned for å hvile i blesten. Etterhvert som det nærmet seg nedoverbakke fra fjellet, bestemte jeg for å gå til tettstedet Bjerkvika. Bygden ligger rett over fjorden fra Narvik, selv om det likevel er oppunder 40 km langs fjorden fram dit.
Med motivasjonen "Johanne kommer på besøk i Narvik", gikk jeg på som bare det. Ryggen ble mindre og mindre samarbeidsvillig, og noen km fra Bjerkvika stoppet jeg langs veien for å hvile kroppen litt. Og det trengtes.
Fra intet stoppet det en bil fra Statnett, og ut kom en særdeles hyggelig kar. Vi slo av en prat om turen jeg hadde lagt ut på, og at han også bærer på lignende drøm. Helt herlig å treffe på slike personer, som viser interesse og som ønsker å hjelpe til. Johansen (mener det var navnet ditt) tilbø seg å kjøre sekken min ned til bygden og idrettshallen der. Han anbefalte meg å slå opp teltet her. Jeg var ikke sen om å takke ja, og kunne blid og fornøyd traske nedover resten av dalen uten den xxxxxx sekken. Da vi kom frem fikk jeg en omvisning i idrettshallen, som imponerende nok er bygget på dugnad av folk i bygden.
Teltet slo jeg opp like utenfor, og kunne hente vann og gå på poselentoalett :) i hallen. På kveldingen fikk jeg dessuten besøk av noen småjenter som synes det var stor stas med Pica. "Så utruli fine øya!" Den har jeg hørt noen ganger. Men ja... Pica er flott, og jeg er blitt så glad i den hunden. Bare synd ikke alt har gått etter planen med bæring av kløv og den slags. Dessuten syns jeg han er litt for tynn. Det tar på å vandre i mange timer om dagen, sove ute i kulden osv. Prøver for harde livet å feite ham opp litt, men de fleste kvinner vil nok misunne ham forbrenningskapasiteten. Skal bli vanskelig å ta farvel med Pica.
Samme Johansen som fraktet sekken min ned dalen, kom også på besøk for å se til at jeg hadde kommet meg vel til rette på kvelden. I tillegg ville han svært gjerne tilby meg overnatting hos ham og familien. Jeg takket høflig nei til det, etter å ha etablert leir og laget deilig barseng til Pica. Men det må jeg si... Det er personer som deg som gir motivasjon i store porsjoner. Tusen hjertelig takk for både gjestfrihet og god prat. En ensom ulv har mer enn stort behov for å prate når han kommer til sivilisasjonen. Du får heller ha meg unnskyldt hvis maset mitt boret hul i hodet på deg. Håper du leser dette og vet jeg satte pris på all hjelp.
Med motivasjonen "Johanne kommer på besøk i Narvik", gikk jeg på som bare det. Ryggen ble mindre og mindre samarbeidsvillig, og noen km fra Bjerkvika stoppet jeg langs veien for å hvile kroppen litt. Og det trengtes.
Fra intet stoppet det en bil fra Statnett, og ut kom en særdeles hyggelig kar. Vi slo av en prat om turen jeg hadde lagt ut på, og at han også bærer på lignende drøm. Helt herlig å treffe på slike personer, som viser interesse og som ønsker å hjelpe til. Johansen (mener det var navnet ditt) tilbø seg å kjøre sekken min ned til bygden og idrettshallen der. Han anbefalte meg å slå opp teltet her. Jeg var ikke sen om å takke ja, og kunne blid og fornøyd traske nedover resten av dalen uten den xxxxxx sekken. Da vi kom frem fikk jeg en omvisning i idrettshallen, som imponerende nok er bygget på dugnad av folk i bygden.
Teltet slo jeg opp like utenfor, og kunne hente vann og gå på poselentoalett :) i hallen. På kveldingen fikk jeg dessuten besøk av noen småjenter som synes det var stor stas med Pica. "Så utruli fine øya!" Den har jeg hørt noen ganger. Men ja... Pica er flott, og jeg er blitt så glad i den hunden. Bare synd ikke alt har gått etter planen med bæring av kløv og den slags. Dessuten syns jeg han er litt for tynn. Det tar på å vandre i mange timer om dagen, sove ute i kulden osv. Prøver for harde livet å feite ham opp litt, men de fleste kvinner vil nok misunne ham forbrenningskapasiteten. Skal bli vanskelig å ta farvel med Pica.
Samme Johansen som fraktet sekken min ned dalen, kom også på besøk for å se til at jeg hadde kommet meg vel til rette på kvelden. I tillegg ville han svært gjerne tilby meg overnatting hos ham og familien. Jeg takket høflig nei til det, etter å ha etablert leir og laget deilig barseng til Pica. Men det må jeg si... Det er personer som deg som gir motivasjon i store porsjoner. Tusen hjertelig takk for både gjestfrihet og god prat. En ensom ulv har mer enn stort behov for å prate når han kommer til sivilisasjonen. Du får heller ha meg unnskyldt hvis maset mitt boret hul i hodet på deg. Håper du leser dette og vet jeg satte pris på all hjelp.
Bjerkvik
Leir ved Bjerkvikhallen
Setermoen - Lapphaugen
I godt driv fra Setermoen gikk turen videre mot Lapphaugen. Km ble spist opp en etter en, selv om snømangel byr på en del utfordringer. En ganske kupert etappe med mye stigning opp mot fjellet ble tilbakelagt, og etter å ha fått nei av Fossbakken Campingplass (Er det virkelig mulig??), ble jeg tatt varmt i mot av en mer enn hyggelig dame på Lapphaugen Turiststasjon, litt lengre opp i fjellet. Hun kunne tilby meg en deilig overnatting for en billig penge i en koselig liten hytte. Og i det jeg kom inn på kafeen, hvor alle andre gjester så rart på denne unge herremannen, åpnet himmelen seg, og snøværet kom lavende ned i stort monn. Det er virkelig godt å få en madrass innendørs innimellom. Det blir liksom nok telt.
Pica nyter solen
Elverumskrysset - Setermoen
I godt vær ble det en kort etappe ned gjennom dalen til Setermoen (ca 10 km). Her var det, tradisjonen tro, innom nærmeste matbutikk for å kjøpe en pakke fiskekaker, som hund og eier delte broderlig. En liter H-melk styrtes også ganske lett ned når "kalven" har vært uten melkeprodukter noen dager.
Etter MYE om og men på Setermoen leir, fikk jeg til slutt overnatte i leiren. En meget imøtekommende sersjant kom og hentet meg ved porten og ga meg et stort rom så jeg fikk tørket både sovepose og telt. Jeg bestemte meg da for å ta en hviledag (lørdag) slik at både jeg og Pica kunne få spist oss litt opp, og nyte litt folkeliv (selv om det ikke er store plassen).
På kvelden kunne jeg se sterkt nordlys som flimret over himmelen, og kuldegradene holdt absolutt sin posisjon over Nord-Norge. Etter godt måltid i leirens spisesal, tok jeg en tidlig kveld. Påfølgende dag var også av den late sorten, og et par turer inn til sentrumskrysset var alt vi hadde av aktivitet. Likevel skal det ettertrykkelig legges til at det er med mye folk rundt seg man er mest ensom. Følelsen av å være så til de grader alene, og langt hjemmefra, ble altfor sterk. Klokken var ikke passert 0800 neste morgen før jeg var på god vei bort fra Setermoen.
Etter MYE om og men på Setermoen leir, fikk jeg til slutt overnatte i leiren. En meget imøtekommende sersjant kom og hentet meg ved porten og ga meg et stort rom så jeg fikk tørket både sovepose og telt. Jeg bestemte meg da for å ta en hviledag (lørdag) slik at både jeg og Pica kunne få spist oss litt opp, og nyte litt folkeliv (selv om det ikke er store plassen).
På kvelden kunne jeg se sterkt nordlys som flimret over himmelen, og kuldegradene holdt absolutt sin posisjon over Nord-Norge. Etter godt måltid i leirens spisesal, tok jeg en tidlig kveld. Påfølgende dag var også av den late sorten, og et par turer inn til sentrumskrysset var alt vi hadde av aktivitet. Likevel skal det ettertrykkelig legges til at det er med mye folk rundt seg man er mest ensom. Følelsen av å være så til de grader alene, og langt hjemmefra, ble altfor sterk. Klokken var ikke passert 0800 neste morgen før jeg var på god vei bort fra Setermoen.
Setermoen leir
Fra Øverbygd, via Rundhaug til Elverumskrysset
Tidlig neste morgen var sekken pakket, og jeg sjekket ut av leiren på Skjold. Fra de imøtekommende soldatene fikk jeg også kontaktinfo til folk på Setermoen, i håp om potensiell overnatting på den leiren også.
Mot Rundhaug gikk turen, i ganske bra vær. Elgetråkk i hopetall uten at jeg fikk gleden av å se skogens konge. På vei ned mot Rundhaug, ble jeg stoppet og intervjuet av avisen Nye Troms, som jeg senere kjøpte på Setermoen. Gutten kapret sistesiden, og sponsorene ble nok en gang gjort til lags.
Da jeg kom til Joker på Rundhaug var ikke dagen eldre enn at jeg tok en matbit (Pica også), og trasket videre mot Elverumskrysset. Ryggen har vært vond en stund, og jeg ønsket mer enn gjerne en kort etappe påfølgende dag ned til Setermoen. Selvsagt med håp om madrassovernatting på leiren. Teltet ble reist og kveldsbålet fyrt opp akkurat i det mørket nådde skogene.
Mot Rundhaug gikk turen, i ganske bra vær. Elgetråkk i hopetall uten at jeg fikk gleden av å se skogens konge. På vei ned mot Rundhaug, ble jeg stoppet og intervjuet av avisen Nye Troms, som jeg senere kjøpte på Setermoen. Gutten kapret sistesiden, og sponsorene ble nok en gang gjort til lags.
Da jeg kom til Joker på Rundhaug var ikke dagen eldre enn at jeg tok en matbit (Pica også), og trasket videre mot Elverumskrysset. Ryggen har vært vond en stund, og jeg ønsket mer enn gjerne en kort etappe påfølgende dag ned til Setermoen. Selvsagt med håp om madrassovernatting på leiren. Teltet ble reist og kveldsbålet fyrt opp akkurat i det mørket nådde skogene.
Bålkos i furuskogen
Leir ved Elverum
Gjennom Tamokdalen til Øverbygd
Fra Hatteng og Storfjorden kommune gikk turen videre gjennom Tamokdalen på ski - i tett og tungt snøvær. Skiene ble sendt fra Vivian på Storslett, og ble hentet på bussen før jeg begynte å gå videre. Sikten var tidvis bare ned til skituppene, og det ble en tung dag. Tamokdalen med sine majestetiske fjelltopper fikk jeg dermed aldri sett noe til, og ble mer som en transportetappe. Da jeg nærmet meg Øverbygd var planen å sette opp teltet midt i sentrum. Tilfeldighetene ville det imidlertid annerledes, og på bensinstasjonen traff jeg en gjeng meget hyggelige soldater. De var mer enn behjelpelig, og skaffet meg overnatting på Skjold militærleir. Nydelig. Der ble jeg til neste dag, og fortsatte mot Rundhaug.
Noen har tegnet på skiene mine
Sørover langs Storfjorden til Hatteng
Via Skibotn og sørover Storfjorden gikk turen videre, som alltid i sterk motvind. Med nydelig utsikt mot Lyngenhalvøyen og Lyngsalpene trasket jeg i mine trofaste selskinnsko, og føttene var jo selvsagt ikke helt på lag da vi i kveldingen kom til Hatteng og campingplassen der. To par 1000 mile- sokker gjør imidlertid at vonde gnagsår endelig er historie. To lags - sokkene har gitt vesentlig mindre slitasje på normalt svært utsatte føtter. Pingleføtter. Dette blir også løsningen videre, og sokkene som garanterer å holde bena fri for gnagsår i 1000 miles, ser ut til å innfri forventningene. Glad er jeg for det.
Flott tur til Gapherus
Sammen med venner av Vivian og Magne dro vi til Gapherus og samejenta Ellen Annes gamme. Her slappet vi av og overnattet som sild i tønne på reinskinn. Magne fikk låne med seg Pica, som for første gang på lenge fikk være med å trekke i spann noen km innover vidden. Det så ut til å falle i smak. Gammen rommet fem personer og 6-7 hunder, og det var aldri fare for at temperaturen skulle bli for lav. Dagen etter var det badstu og full middag på Sappen Leirskole igjen. En varm hilsen til vertene der. Takk for god mat og fantastisk oppvartning.
Varm og tørr gamme
Samekoien på Gapherusfjellet
Pica i spann
Gjennom Reisadalen på selskinnsko
I dag har jeg gått sørover gjennom nydelige Reisadalen samen med Pica. Flott utsikt mot fjellene og dype skoger preger dalen, og en islagt elv gir muligheter for å ferdes utenfor vei. Fremme ved Sappen Leirskole ble jeg tatt godt og varmt i mot av vertskapet som serverte meg god mat og koslig prat. Et fantastisk sted.
Snøføyke og teltbrekk
Etter herlige dager i Alta, tok jeg fatt på veien videre sørover kongeriket. Ved godt mot og endelig med pulk startet jeg mandag 16. februar mot fjellet og Reisadalen. I sterk kulde og flott vær, gikk første dag helt supert. En herlig teltplass i bjørkeskogen gjorde susen for en god natts søvn.
Dagen etter rant også opp med herlig kaldt og tørt vær, men med mer vind over knattene. I tillegg er snømengdene her til fjells alt annet enn å skryte av. Bare etter få dagers bruk av pulk, ser den ikke ut under i skroget som følge av de mange avblåste steinslettene. Ikke bra. Etterhvert som jeg kom oppover fjellet, ble vinden kaldere og jeg bestemte meg for å slå leir. Natten gjennom sto vinden mot teltet, uten at nattesøvnen ble forstyrret av den grunn.
Tidlig neste morgen (onsdag 18. feb) blåste det fremdeles lett, men i nydelig solskinn pakket jeg leiren, og forsatte innover. DET skulle jeg aldri gjort! Etter to-tre timer innover fjellet tiltok vinden, og snøføyken økte gradvis. Plutselig fikk jeg øye på en vegg av snø som kom i full fart mot meg, noen hundre meter i fra. Det første jeg tenkte var at "nå må teltet fram". Tanken var ikke gått gjennom hodet før det bokstavelig talt smalt.
Sikten ble på et blunk redusert til å bare såvidt se pulken bak meg. Teltet røsket jeg fram i rekordfart, og begynte å rigge til. Ganske stor utfordring å gjøre slikt alene i snøstorm. Pica visste heller ikke hvor han skule gjøre av seg, ettersom det ikke akkurat var noe som helst å søke ly bak.
I den sterke viden begynte det å fryse på innsiden av snøbrillene, og da jeg fjernet dem fra ansiktet, frøs øyevippene sammen. En skremmende følelse begynte å vokse frem i meg. Like etter, i det jeg skulle reise teltet, smalt det plutselig i en av teltstengerne. Den knakk rett av. Problemet, trodde jeg, var nå å skifte ut teltstangen. Ikke en akkurat enkel oppgave når sikten tidvis begrenser seg til å kunne se vottene. Da jeg begynte å ta fatt på skaden, innså jeg snart at jeg måtte ta fatt på en helt annen oppgave. Etterhvert som jeg fikset teltstangen, begynte nemlig teltduken sakte men sikkert å bli begravd i snøen. Dermed var det å ta spaden fatt. Totalt sett var dette en kamp jeg overhodet ikke kunne vinne. Jeg krøllet hele duken sammen, festet den på pulken, og tok helomvending. Eneste som sto i hodet på meg var å nå bjørkeskogen noen mil derfra.
Etter en del timer kom jeg ned i et bekkefar, selvsagt etter god hjelp av både kart og kompass og gps. Her fikk jeg endelig fred fra vinden, og jeg tok meg til Kroktjønnskoia akkurat i det det ble mørkt. En befrielse. Godt skjelven, fikk jeg fyr i ovnen og lunk i koien. Jeg bestemte meg for å gå videre tilbake mot Alta, for å ta bussen til samme nordkurve langs kysten, og gå sørover derfra i stedet - da med sekk på ryggen.
Dagen etter rant også opp med herlig kaldt og tørt vær, men med mer vind over knattene. I tillegg er snømengdene her til fjells alt annet enn å skryte av. Bare etter få dagers bruk av pulk, ser den ikke ut under i skroget som følge av de mange avblåste steinslettene. Ikke bra. Etterhvert som jeg kom oppover fjellet, ble vinden kaldere og jeg bestemte meg for å slå leir. Natten gjennom sto vinden mot teltet, uten at nattesøvnen ble forstyrret av den grunn.
Tidlig neste morgen (onsdag 18. feb) blåste det fremdeles lett, men i nydelig solskinn pakket jeg leiren, og forsatte innover. DET skulle jeg aldri gjort! Etter to-tre timer innover fjellet tiltok vinden, og snøføyken økte gradvis. Plutselig fikk jeg øye på en vegg av snø som kom i full fart mot meg, noen hundre meter i fra. Det første jeg tenkte var at "nå må teltet fram". Tanken var ikke gått gjennom hodet før det bokstavelig talt smalt.
Sikten ble på et blunk redusert til å bare såvidt se pulken bak meg. Teltet røsket jeg fram i rekordfart, og begynte å rigge til. Ganske stor utfordring å gjøre slikt alene i snøstorm. Pica visste heller ikke hvor han skule gjøre av seg, ettersom det ikke akkurat var noe som helst å søke ly bak.
I den sterke viden begynte det å fryse på innsiden av snøbrillene, og da jeg fjernet dem fra ansiktet, frøs øyevippene sammen. En skremmende følelse begynte å vokse frem i meg. Like etter, i det jeg skulle reise teltet, smalt det plutselig i en av teltstengerne. Den knakk rett av. Problemet, trodde jeg, var nå å skifte ut teltstangen. Ikke en akkurat enkel oppgave når sikten tidvis begrenser seg til å kunne se vottene. Da jeg begynte å ta fatt på skaden, innså jeg snart at jeg måtte ta fatt på en helt annen oppgave. Etterhvert som jeg fikset teltstangen, begynte nemlig teltduken sakte men sikkert å bli begravd i snøen. Dermed var det å ta spaden fatt. Totalt sett var dette en kamp jeg overhodet ikke kunne vinne. Jeg krøllet hele duken sammen, festet den på pulken, og tok helomvending. Eneste som sto i hodet på meg var å nå bjørkeskogen noen mil derfra.
Etter en del timer kom jeg ned i et bekkefar, selvsagt etter god hjelp av både kart og kompass og gps. Her fikk jeg endelig fred fra vinden, og jeg tok meg til Kroktjønnskoia akkurat i det det ble mørkt. En befrielse. Godt skjelven, fikk jeg fyr i ovnen og lunk i koien. Jeg bestemte meg for å gå videre tilbake mot Alta, for å ta bussen til samme nordkurve langs kysten, og gå sørover derfra i stedet - da med sekk på ryggen.
Frostskader på fingrene
Våt sovepose skal tørkes
Kaldt i fjellet
Alta torsdag 12. februar
Nå har jeg kommet til Alta. Turen over Sennalandet fra Skaidi gikk med ski på bena, i temperaturer ned mot 35 effektive kuldegrader. Beinkalt til tider. Når øyevippene fryser sammen og snørret blir hardt, er det på tide å snurpe igjen dunjakken så godt som overhodet mulig. Men selv om det har vært kaldt og vindfullt, har det vært nydelige dager med fantastiske fargestemninger på himmelen.
Sender en stor takk til Linn ved vandrerhjemmet i Alta for utsøkt gjestfrihet og god hjelp. Herlig å møte slike mennesker på sin vei. Etter nattens leir i Lille Komsa, midt i Alta by, skal jeg nå ha noen rolige dager med jenten min som er på besøk i helgen. Og på mandag går veien sørover over fjellet - endelig med pulk.
Sender en stor takk til Linn ved vandrerhjemmet i Alta for utsøkt gjestfrihet og god hjelp. Herlig å møte slike mennesker på sin vei. Etter nattens leir i Lille Komsa, midt i Alta by, skal jeg nå ha noen rolige dager med jenten min som er på besøk i helgen. Og på mandag går veien sørover over fjellet - endelig med pulk.
Lille Komsa i Alta
Morgenstemning over Sennalandet
Pica sender en hilsen hjem til Danmark fra Alta
Fullmåne på Kvenvikmoen
Kald dag over Sennalandet - En varm hilsen til norske Nanok som har skjenket meg denne verdens beste dunjakke.
Skaidi
Fra Olderfjord til Skaidi
Uten oppakning nedover Porsangerfjorden
Grunnet kraftige ryggsmerter som resultat av en meget vond sekk, måtte vi finne nye løsninger for å kunne fortsette turen sørover langs Porsangerfjorden. Løsningen ble å sende mesteparten av bagasjen til campingplassen i Olderfjord, hvor vi overnattet, for så å gå dagsetapper langs veien. Det ble en bedre opplevelse enn å slite mer med ryggplager. Fjellet hadde dessuten lite snø å tilby, så ski, staver og skisko var unødvendig. Joggeskoene (sender en stor takk til min sjef Kenneth Stømne i Sport1 Sørlandsparken) ble redningen disse dagene, og etappen til Olderfjord er nå unnagjort. Sender samtidig en hilsen til kjøpmannen i Olderfjord og gratulerer med kjøp av ny bil.
Porsangerfjorden bader i sol
Ingen tur uten gnagsår og blemmer
Idyllisk siste leir på Magerøya
Etter noen døgn med dårlig vær på Magerøya, var det deilig å finne to naust ved stranden, hvor stillheten hersket og nordlyset spilte på himmelen om kvelden. Avslappende var det også å kunne sovne til småbølgene som slo mot rullesteinstranden i Studentervika. Dagen etter gikk vi gjennom den 7 km lange og undersjøiske Nordkapptunnellen.
Lykken er et naust ved sjøen
Kald dag på Magerøya
Knivskjellodden tirsdag 3. februar
Tirsdag 3. februar la to karer og en hund ut på ferdn mot Europas nordligste punkt, Knivskjellodden. På veien ut så vi både hare, havørn, to otere, og Pica slukte dessuten sitt første lemen. Ettersom snøforholdene er alt annet enn å skryte av her ute, måtte mesteparten av turen gjøres til fots. Været var meget skiftende, men stort sett sterk vind og snøføyke. Verst var det for øvrig at gradestokken ikke viste mer enn et par kalde grader. Slikt blir det fuktige forhold av - ikke minst i teltet.
Likevel hadde vi gode nok forhold til å kunne se både Nordkapp og neste værkule fra Knivskjellodden, som kom seilende innover fra havet. Da vi kom tilbake, hadde vi ikke mer enn dratt igjen glidelåsen før været kastet seg løs over teltet. Sterk snøføyke og kraftige vindkuler gjorde at teltet ristet godt i en heller værutsatt slukt. På Magerøya (ganske godt navn på en heller avblåst holme) får man ALLTID vinden midt i ansiktet!
Likevel hadde vi gode nok forhold til å kunne se både Nordkapp og neste værkule fra Knivskjellodden, som kom seilende innover fra havet. Da vi kom tilbake, hadde vi ikke mer enn dratt igjen glidelåsen før været kastet seg løs over teltet. Sterk snøføyke og kraftige vindkuler gjorde at teltet ristet godt i en heller værutsatt slukt. På Magerøya (ganske godt navn på en heller avblåst holme) får man ALLTID vinden midt i ansiktet!
Så begynner turen sørover...
Knivskjellodden
Knivskjellbukten - Nordkapp i bakgrunnen
Endelig i teltet - nå kommer styggeværet!
Nordkapp 2. februar
Jørn, Pica og jeg nådde Nordkapp-platået ved mørkets frembrudd mandag 2. februar. I lett snødrev fikk vi imidlertid ikke nyte utsikten som skal være ganske storslagen herfra. Tilbake bar det til teltet for å lade batteriene til "Ekspedisjon Knivskjellodden".
Pica og jeg på Nordkapp
Honningsvåg søndag 1.februar.
Etter fantastiske dager på hurtigruten ankom Pica og jeg Honningsvåg i dag. Her er det sterk vind, og det er meldt storm i kveld. Hurtigrutens utflukt til Nordkapp ble avlyst på grunn av det dårlige været. Så det ser ikke akkurat lovende ut for "Ekspedisjon Knivskjellodden" i morgen (mandag). Jørn, som er mitt reisefølge fram til Alta, kommer til Honningsvåg i kveld. Vi vil prøve å komme oss til Knivskjellodden og Nordkapp i morgen (tirsdag), før vi kan vende snutene sørover. Til i morgen bor vi på vandrerhjemmet i Alta, og Nina Oterhals har vært helt super. Hun har kjørt både hit og dit, og har vært gjestfriheten selv. En stor takk til deg.
Nå drar jeg...
Om to timer legger Hurtigruten fra kai i Bergen. Kl 0700 onsdag 28. januar tar jeg farvel med verdens vakreste by for noen måneder. Det er nå det starter! Jeg er i gang...
Nrk Hordaland TV 29. januar
I dag har Pica og jeg gjort tv-intervju med NRK Hordaland på Fløyen i Bergen. Dette blir sendt torsdag 29. januar. I flott vær slo vi opp telt og koste oss i det fri mens vi spilte inn. Turen med Fløybanen var noe ubekvem for Pica, og turen gjennom Bergen sentrum var kanskje enda verre. Ganske nervøs og skjelven ankom Pica Fløyen-platået, og kunne endelig slippe seg løs i Guds frie natur. Mens han lykkelig løpte fritt rundt omkring, fikk han også sin tv-debut. Ihvertfall siden Pica og jeg begynte vårt samarbeid.
Radio - og tv-intervju med NRK Hordaland
Fredag 23. januar ble radiointervjuet om min Norge på langs - tur sendt på NRK Hordaland. Pica fikk også et par høylydte ul med i bakgrunnen og trives tilsynelatende godt i rampelyset. Mandag 26. januar lager vi tv-reportasje med NRK Hordaland, da med oppslått telt, fullpakket sekk og to turkamerater som etterhvert lengter etter å komme i gang med ekspedisjonen.
Pica er kommet til Norge
Lørdag 3. januar dro vi til Thisted i Danmark for å hente Pica. Etter et koselig opphold hos familien Fonseca, vendte vi snutene nordover igjen. Pica har funnet seg godt tilrette i sin nye flokk, og trives tilsynelatende godt i norsk natur. Aller helst vil han gå på tur hele tiden, og om nøyaktig 15 dager skal nettopp dette ønsket oppfylles. Pica og jeg trives godt sammen, og kommuniserer bedre for hver dag som går. Onsdag 21. januar drar vi til Bergen for å gjøre unna de siste forberedelser. Eventyret nærmer seg, og vi gleder oss!
Pica
Om fem uker sitter jeg ombord...
Det er i dag 40 dager til start ved Knivskjellodden på Magerøya, og i kveld, om nøyaktig fem uker, legger Hurtigruteskipet M/S Polarlys fra kai i Bergen - med meg om bord. En ung bergenser proppfull av pågangsmot, og en sprek og firbent danske setter da snutene mot Nord, og er mer enn klar for sitt livs eventyr.
Vi skriver 23. desember 2008, og lille julaften har i år bydd på kontraster utenom det vanlige. Livet blir fra tid til annen satt i perspektiv, og jeg føler meg i dag ganske priviligert som har mulighet til å gjennomføre turen som jeg har drømt om i en årrekke. Jeg går nå inn i siste planleggingsfase før avreise, og julens etterlengtede ro tar jeg imot med åpne armer.
Lørdag 3. januar drar jeg til Danmark for å hente Pica, min kommende turkamerat. Den 5 år gamle alaska huskyen og jeg kommer til å knytte sterke bånd på den 4 mnd lange vandringen gjennom Norge, og selskapet kommer jeg til å sette umåtelig pris på. Hundehuset (fra Tana) er allerede på plass i hagen på Rislå hvor vi kommer til å ha base fram til avreise.
I første halvdel av januar er det skauen og de sørlandske heiene som blir nærmeste utfluktsterreng. Roen, stillheten og muligheten til å være helt for seg selv blir viktig når Pica og jeg skal lære hverandre å kjenne. Jeg gleder meg enormt til å bli kjent med hunden, og den skal få det godt de mnd vi skal holde hverandre med selskap.
15. januar tar jeg permisjon fra Sport1 Sørlandsparken, og like etter drar vi til Bergen for å klargjøre alt utstyr. Logistikken skal selvsagt også ha sin del av planleggingen. Den er i seg selv en kabal som bør og skal gå opp. Jeg er langt fra klar ennå, og det vil jeg muligens ikke være når jeg reiser fra Bergen heller. Men jeg har aldri vært nærmere klar enn nå. 40 dager igjen - og dagene flyr...
Vi skriver 23. desember 2008, og lille julaften har i år bydd på kontraster utenom det vanlige. Livet blir fra tid til annen satt i perspektiv, og jeg føler meg i dag ganske priviligert som har mulighet til å gjennomføre turen som jeg har drømt om i en årrekke. Jeg går nå inn i siste planleggingsfase før avreise, og julens etterlengtede ro tar jeg imot med åpne armer.
Lørdag 3. januar drar jeg til Danmark for å hente Pica, min kommende turkamerat. Den 5 år gamle alaska huskyen og jeg kommer til å knytte sterke bånd på den 4 mnd lange vandringen gjennom Norge, og selskapet kommer jeg til å sette umåtelig pris på. Hundehuset (fra Tana) er allerede på plass i hagen på Rislå hvor vi kommer til å ha base fram til avreise.
I første halvdel av januar er det skauen og de sørlandske heiene som blir nærmeste utfluktsterreng. Roen, stillheten og muligheten til å være helt for seg selv blir viktig når Pica og jeg skal lære hverandre å kjenne. Jeg gleder meg enormt til å bli kjent med hunden, og den skal få det godt de mnd vi skal holde hverandre med selskap.
15. januar tar jeg permisjon fra Sport1 Sørlandsparken, og like etter drar vi til Bergen for å klargjøre alt utstyr. Logistikken skal selvsagt også ha sin del av planleggingen. Den er i seg selv en kabal som bør og skal gå opp. Jeg er langt fra klar ennå, og det vil jeg muligens ikke være når jeg reiser fra Bergen heller. Men jeg har aldri vært nærmere klar enn nå. 40 dager igjen - og dagene flyr...
Reportasje i Bergensavisen
Bergensavisen trykket reportasjen om min Norge på langs - tur i sin fredagsutgave 5. desember 2008. Meg & deg - redaksjonen slo turen opp over tre helsider, og kommer i tillegg til å følge meg når jeg tråkker spor nedover kongeriket. På følgende link kan man lese nettutgaven av reportasjen: http://www.ba.no/forbruker/fritid/article3977504.ece.
To måneder til start
Tiden forsvinner av gårde, og det er i dag nøyaktig to måneder til jeg går i land på Magerøya for å starte turen gjennom vårt langstrakte Norge. To måneder… Jeg føler det nettopp var et halvt år til start. Det har vært mye jobbing med sponsorsøknader, og akkurat den biten blir ytterligere trappet opp nå i desember og januar. Jeg håper at det finnes flere der ute som kan ha interesse av å bidra til turen, og krysser stadig fingrene for å få positive svar på mine henvendelser rundt om kring. Fremdeles er det et stykke hardt arbeid igjen før drømmen om Norge skal realiseres, og det er i all hovedsak økonomiske bidrag og mat jeg nå trenger.
Jeg ble intervjuet av Bergensavisen på et av de vakre byfjellene i går, og jeg blir stadig minnet på hvor stort det er å skulle begi seg ut på denne turen. Heldigvis har de mest åpenbare utfordringer allerede fått fast adresse i tankene, samtidig som jeg vet at jeg nok flere ganger vil bli overrasket av nye. Jeg kan bekymre meg unødvendig for dette, eller stole på mine ferdigheter og kunnskap, og bruke dette når situasjonen oppstår. Hvorfor skulle jeg ikke velge det siste? Dette kan jeg jo. Min aller største lidenskap her i livet er jo å være på tur.
Det har vært tidkrevende, og til tider vanskelig, å planlegge Norge på langs før jeg fyller 30. Men la det være krystallklart: Jeg gleder meg som et barn. Alt arbeid lagt ned i dette har vært verdt det. Treningen går som den skal, vektøkningen går absolutt ikke som den skal, og formen er definitivt der den bør og skal være. Joda. Visst er jeg klar. Jeg har aldri vært så klar. Nøyaktig to måneder fram i tid står jeg på Magerøya, og ser mitt livs største utfordring i hvitøyet. Det kommer nok ikke som noen bombe at jeg er spent. Veldig spent. Men nettopp det er et godt tegn på at kroppen forbereder seg slik den skal.
Jeg ble intervjuet av Bergensavisen på et av de vakre byfjellene i går, og jeg blir stadig minnet på hvor stort det er å skulle begi seg ut på denne turen. Heldigvis har de mest åpenbare utfordringer allerede fått fast adresse i tankene, samtidig som jeg vet at jeg nok flere ganger vil bli overrasket av nye. Jeg kan bekymre meg unødvendig for dette, eller stole på mine ferdigheter og kunnskap, og bruke dette når situasjonen oppstår. Hvorfor skulle jeg ikke velge det siste? Dette kan jeg jo. Min aller største lidenskap her i livet er jo å være på tur.
Det har vært tidkrevende, og til tider vanskelig, å planlegge Norge på langs før jeg fyller 30. Men la det være krystallklart: Jeg gleder meg som et barn. Alt arbeid lagt ned i dette har vært verdt det. Treningen går som den skal, vektøkningen går absolutt ikke som den skal, og formen er definitivt der den bør og skal være. Joda. Visst er jeg klar. Jeg har aldri vært så klar. Nøyaktig to måneder fram i tid står jeg på Magerøya, og ser mitt livs største utfordring i hvitøyet. Det kommer nok ikke som noen bombe at jeg er spent. Veldig spent. Men nettopp det er et godt tegn på at kroppen forbereder seg slik den skal.
Reportasje i Stor-Bergens medlemsblad
Min første reportasje om Norge på langs er gjort med Stor-Bergens medlemsblad. Stor- Bergen er en av mine sponsorer, og boligbyggerlaget bidrar økonomisk til min ekspedisjon gjennom kongeriket. Se hele reportasjen (medlemsblad nr 4) på http://www.stor-bergen.no/
Tre måneder til start
Mitt livs naturopplevelse nærmer seg med stormskritt, og det er nå ganske nøyaktig tre måneder til Hurtigruten legger fra kai i Bergen – med meg om bord. Verdens vakreste sjøreise er det Hurtigruten som skjenker meg – og det i en årstid som byr på kontraster og stemninger i særklasse. Tenk å få starte turen på denne måten. Fantastisk. Fra Bergen går turen til Nord-Norge og Magerøya, og når jeg går i land i Honningsvåg 1. februar, har jeg fire måneder til å gjøre drømmen til virkelighet: Jeg skal gå kongeriket Norge på langs.
Drømmen har på mange måter blitt sterkere med årene, og jeg husker allerede etter min første villmarkstur med pappa, at tanken dukket opp: Hva er det som får en knøttliten del av befolkningen til å lengte etter å være i villmarken flere uker, og måneder? Tanken gjorde seg gjeldene lenge før jeg hørte om Trond Strømdahls og Lars Monsens første ”Norge på langs – tur” 1989-90. Likevel må det sies at å lese om deres opplevelser gir inspirasjon og motivasjon til å planlegge turer som overstiger alt annet man har tidligere har gjennomført. Blant annet uttalte Lars Monsen i et fjernsynsintervju følgende om hva som kjennetegner en ”tur med trøkk”: ”Det er en tur man har drømt om lenge, som gjerne forstyrrer nattesøvnen i flere måneder før avreise, og som man ikke er helt sikker på at man klarer å gjennomføre”.
Vel… Sammenhengende nattesøvn er for lengst blitt et fremmedord. I takt med at turen nærmer seg for hver dag som går, våkner jeg oftere opp med all slags rare, skumle og bekymringsfulle tanker. Hvor lang tid vil jeg bruke på hver etappe? Hva om jeg blir syk, eller skader meg? Hva om noe skjer med hunden eller utstyret? Vil jeg slite med været? Selvsagt kommer jeg til å slite med været. Men i hvilken grad? Vil jeg takle den psykiske påkjenningen? Savnet etter mine nærmeste, og tanken på å skulle gå så langt øyet kan se i flere måneder?
Dette er selvfølgelig tanker som kommer fra den skeptiske delen av meg. Hva er det egentlig du har begitt deg ut på? Har du tatt deg vann over hodet denne gang, Morten minstemann? Vil du klare det? En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg har aldri i mitt liv vært så klar, både fysisk og psykisk, som det jeg er nå. At jeg våkner opp med skumle tanker om natten, tar jeg utelukkende som et godt tegn. Dette er nemlig tanker som er viktig å reflektere rundt, og det er utfordringer jeg må ta stilling til. Og så vil jeg jo legge til at jeg våkner minst like mange ganger om natten med en kriblende glede i hele kroppen. En følelse som forteller meg at jeg faktisk kan klare dette dersom jeg holder hodet kaldt og planlegger godt.
Drømmen har på mange måter blitt sterkere med årene, og jeg husker allerede etter min første villmarkstur med pappa, at tanken dukket opp: Hva er det som får en knøttliten del av befolkningen til å lengte etter å være i villmarken flere uker, og måneder? Tanken gjorde seg gjeldene lenge før jeg hørte om Trond Strømdahls og Lars Monsens første ”Norge på langs – tur” 1989-90. Likevel må det sies at å lese om deres opplevelser gir inspirasjon og motivasjon til å planlegge turer som overstiger alt annet man har tidligere har gjennomført. Blant annet uttalte Lars Monsen i et fjernsynsintervju følgende om hva som kjennetegner en ”tur med trøkk”: ”Det er en tur man har drømt om lenge, som gjerne forstyrrer nattesøvnen i flere måneder før avreise, og som man ikke er helt sikker på at man klarer å gjennomføre”.
Vel… Sammenhengende nattesøvn er for lengst blitt et fremmedord. I takt med at turen nærmer seg for hver dag som går, våkner jeg oftere opp med all slags rare, skumle og bekymringsfulle tanker. Hvor lang tid vil jeg bruke på hver etappe? Hva om jeg blir syk, eller skader meg? Hva om noe skjer med hunden eller utstyret? Vil jeg slite med været? Selvsagt kommer jeg til å slite med været. Men i hvilken grad? Vil jeg takle den psykiske påkjenningen? Savnet etter mine nærmeste, og tanken på å skulle gå så langt øyet kan se i flere måneder?
Dette er selvfølgelig tanker som kommer fra den skeptiske delen av meg. Hva er det egentlig du har begitt deg ut på? Har du tatt deg vann over hodet denne gang, Morten minstemann? Vil du klare det? En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg har aldri i mitt liv vært så klar, både fysisk og psykisk, som det jeg er nå. At jeg våkner opp med skumle tanker om natten, tar jeg utelukkende som et godt tegn. Dette er nemlig tanker som er viktig å reflektere rundt, og det er utfordringer jeg må ta stilling til. Og så vil jeg jo legge til at jeg våkner minst like mange ganger om natten med en kriblende glede i hele kroppen. En følelse som forteller meg at jeg faktisk kan klare dette dersom jeg holder hodet kaldt og planlegger godt.
Eventyret nærmer seg...
Det hele startet nok for alvor da pappa tok meg med til Hardangervidden for første gang, for omtrent 17 år siden. Min første telttur med senior ble lagt til Sandhaug ved Nordmannslågen, og vil alltid ligge i tankene mine som "stedet hvor det hele begynte".
Siden den gang har naturopplevelsene blitt mange, og heldigvis har pappa fremdeles interesse for våre årlige fjellturer. Gode kamerater og venninner har dessuten gjort sitt til at minnene spikrer seg fast, og følelsen av å kunne dele opplevelsen med andre er det vanskelig å sette ord på.
Gjennom mange år har min interesse for friluftsliv selvsagt også resultert i drømmer om ekspedisjoner og krevende utflukter. Inspirasjon henter jeg blant annet fra dem som har gjort sine drømmer til virkelighet, og som bidrar til at flere strekker seg lenger mot sine mål. Den sterkeste drivkraften av dem alle, er imidlertid håpet og troen på at jeg står ovenfor mitt livs friluftseventyr. For min del, en naturopplevelse fullstendig uten sidestykke.
Det er nå under ett år til jeg starter i nord, og i tiden fremover vil mye arbeid bli lagt ned i planleggingen av turen jeg har drømt om siden jeg var liten. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ennå er blitt voksen, men likevel en vesentlig porsjon erfaring rikere. Min kunnskap og viten om det som interesserer meg aller mest, skal endelig opp til eksamen.
Jeg føler meg klar til oppgaven - mer enn noen gang...
Siden den gang har naturopplevelsene blitt mange, og heldigvis har pappa fremdeles interesse for våre årlige fjellturer. Gode kamerater og venninner har dessuten gjort sitt til at minnene spikrer seg fast, og følelsen av å kunne dele opplevelsen med andre er det vanskelig å sette ord på.
Gjennom mange år har min interesse for friluftsliv selvsagt også resultert i drømmer om ekspedisjoner og krevende utflukter. Inspirasjon henter jeg blant annet fra dem som har gjort sine drømmer til virkelighet, og som bidrar til at flere strekker seg lenger mot sine mål. Den sterkeste drivkraften av dem alle, er imidlertid håpet og troen på at jeg står ovenfor mitt livs friluftseventyr. For min del, en naturopplevelse fullstendig uten sidestykke.
Det er nå under ett år til jeg starter i nord, og i tiden fremover vil mye arbeid bli lagt ned i planleggingen av turen jeg har drømt om siden jeg var liten. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ennå er blitt voksen, men likevel en vesentlig porsjon erfaring rikere. Min kunnskap og viten om det som interesserer meg aller mest, skal endelig opp til eksamen.
Jeg føler meg klar til oppgaven - mer enn noen gang...
Det er bare å hoppe i det...
Bidragsytere til Norge på langs
Etterhvert som planleggingen rundt min Norge på langs - tur tilspisser seg, skriker budsjettet etter sponsorer som kan holde utgiftene nede på et overkommelig nivå. Heldigvis er det flere bedrifter og "fåretak" som har vist interesse for mitt prosjekt. Dette gir selvsagt motivasjon til å fortsette og søke hjelp til finansiering av turen som starter på Knivskjellodden i februar 2009.
Magasinet Friluftsliv er, som et velkjent medium for friluftsinteresserte, med på laget oppretter en blogg som oppdateres kontinuerlig når jeg er underveis. Det vil også bli laget reportasje fra turen i selve magasinet. Øystein Skålevik (Friluftsliv) har dessuten vært til stor hjelp i sponsorjungelen. Den mannen har et unikt kontaktnett - og har bidratt til at jeg er kommet i kontakt med flere potensielle sponsorer. Friluftsliv følger de norske ekspedisjonene (www.friluftsliv.no/ekspedisjoner).
Aktive opplevelser
Hurtigruten ASA er et av landets aller sterkeste merkevarer nasjonalt og internasjonalt. Kaptein Richard With la ut på den første hurtigruteferden i 1893 og gjennomførte sammen med los Anders Holte en bragd ingen trodde var mulig. Helårs rute langs vår utfordrende kystlinje innebar blant annet nattseilinger i trange farvann med manglende sjøkart og svært få fyrlykter. I dag er Hurtigruten, i tillegg til en svært viktig del av kystens infrastruktur, en leverandør av ekte og aktive opplevelser hele året. Våre hurtigruteskip langs norskekysten bringer årlig rundt 450.000 passasjerer dit de skal, og gir de minner for livet underveis. For oss representerer Morten gleden over naturen, ønsket om å lære og viljen til å overkomme utfordringer. God reise!
Janusfabrikken ble etablert i 1895 og er i dag en av Europas ledende produsenter av undertøy. Ved fabrikken på Espeland i Bergen jobber omlag 100 ansatte med å produsere undertøy og sokker til barn og voksne. Fabrikken er den eneste igjen i sitt slag i Norge. Janus er markedsleder i Norge og eksportandelen øker. Det er særlig kløfrie ullklær til barn og voksne Janus er kjent for. Janus Design Wool ullundertøy til herre er utviklet med tanke på fleksibelt bruk og passer like godt til sport og fritid som til daglig bruk på jobben. Janus Black Wool er et helårs ullundertøy velegnet for bruk ute og inne, sommer som vinter. Den elastiske ribbkvaliteten sikrer en optimal passform gjennom hele plaggets levetid. Janus Black Wool vaskes i maskin og kan trommeltørkes. Janus ullprodukter varmer og isolerer kroppen på kalde og sure dager. Ull er også varmeregulerende og behagelig i mildere vær. Et merinoullplagg kan absorbere inntil 3o prosent fuktighet uten av det føles vått. Ull på kroppen gir økt velvære.
Hardinglam AS gjenskapar det matkulturelle ettermælet i Hardanger. Tradisjonsrike produkt vert foredla fram ved hjelp av gamle metodar og nøye handsaming. Sauehald har vore viktig del av dei vestnorske bondetradisjonane og gjev kvalitetar både for ganen og augo ved stelling av kulturlandskapet. Hardinglam er stolt av å vera bidragsytar til Morten Birkeland Engelsen på turen Noreg på langs. Me vonar fenalåra vil smaka fortreffeleg!
Stor-Bergen Boligbyggelag er en av Bergens største boligutbyggere og eiendomsmeglere. Vi er vant med å sette oss djerve mål i vår virksomhet, og jobbe målrettet for å nå dem. Det Morten gjør når han gjennomfører turen sin må i alle fall kunne kalles djervt! Han beviser for seg selv - og alle oss andre - at alle mål er oppnåelige bare man har det rette fokuset og jobber grundig. Morten er medlem i Stor-Bergen, og i planleggingsfasen var han også beboer i et av våre tilknyttede borettslag. Vi ønsker fortsatt lykke til med planleggingen, og ser frem til å følge "Morten underveis".
1000 Mile™ har spesialisert seg på teknisk avanserte sokker for sport og fritid med vekt på fjellsport, vandring og skisport, og for alle årstider. Med 1000 Mile™ sokker er brukeren sikret den funksjonalitet som støvelen eller skoen er skapt for å gi. Vi gir 1 års garanti mot gnagsår ved bruk av "dobbel lagsokkene". Dobbel lagkonstruksjon fjerner friksjon mellom sko og sokk, og reduserer dermed friksjon mellom sokk og fot. Dermed slites den ikke ut før den er brukt i 1000 miles (160 mil), og forhindrer gnagsår.
Morten har tatt de første skritt, alene, og etter lang tids planlegging, skal drømmen om å gå "Norge på langs" realiseres om ikke så lenge. Turen blir lang og han vil oppleve Norge fra kald vinter til varm vår. Underveis har Morten valgt å pleie føttene sine som sine beste venner. Kanskje har han valgt en av verdens mest komfortable sokk på sin vandring...! Takk for tilliten fra oss i 1000 Mile™ "En reise på 1000 miles begynner med et eneste skritt".
Alliance Boots er Europas ledende apotekkjede. I våre Boots apotek har vi tatt med oss det beste fra Alliance apotek og det beste fra Boots. I samarbeid med forskere og spesialister innen helse og hudpleie, utvikler og produserer Boots flere av Storbritannias besteselgende merkevarer, heriblant solproduktene Soltan. Vi vet hvor viktig solbeskyttelse er for huden, og derfor støtter vi Morten med solkremer på hans reiser.
Silva er et verdenskjent merke etter 75 år i markedet, og designer utstyr for deg som liker å være i bevegelse utendørs. Om du orienterer, sykler, løper, vandrer, padler eller går turer, har Silva produkter som bidrar til at du får mest mulig ut av din fritid. Nyttige produkter som gir deg en bedre opplevelse, en følelse av frihet og en forbedret livskvalitet. I spekteret finner du kompass, hodelykter, skrittellere og pulsmålere og mye, mye mer. Felles for alle er, at de er verdensledende og er et resultat av årelang forskning og utvikling.
Möller’s er Norges største og mest kjente leverandør av helseprodukter. I over 150 år har de produsert høykvalitets produkter med fokus på omega-3 fra havet. I tillegg til Möller’s Tran, som fortsatt er noe av de sunneste man kan få i seg, leverer Möller’s flere andre omega-3 baserte produkter til ulike behov. Underveis på turen kommer jeg til å bruke Möller’s produkter for å sikre at jeg får i meg alle de viktigste næringsstoffene kroppen trenger.
Tekna - Teknisk naturvitenskapelig forening er landets største profesjonsforening for akademikere, og har over 50.000 medlemmer. Tekna Bergen avdeling er den fjerde største avdelingen av de 34 lokalavdelingene i Tekna. Bergen avdeling dekker 19 kommuner fra grensen mot Sogn og Fjordane og til Hardanger og Sunnhordland i sør. Avdelingen har nærmere 3500 ordinære medlemmer og 1000 studentmedlemmer.
Tekna Bergen avdeling har tidligere samarbeidet med Morten i forbindelse med uteskolematematikk og NewtonCamp i regi Barnas Turlag. Tekna Bergen støtter Morten Birkeland Engelsen sin "Norge på langs - tur" i 2009 med en storsekk som skal benyttes ved de etapper som utelukker bruk av pulk. Tekna Bergen avdeling ønsker Morten lykke til med alle forberedelser og god tur !
Magasinet Friluftsliv er, som et velkjent medium for friluftsinteresserte, med på laget oppretter en blogg som oppdateres kontinuerlig når jeg er underveis. Det vil også bli laget reportasje fra turen i selve magasinet. Øystein Skålevik (Friluftsliv) har dessuten vært til stor hjelp i sponsorjungelen. Den mannen har et unikt kontaktnett - og har bidratt til at jeg er kommet i kontakt med flere potensielle sponsorer. Friluftsliv følger de norske ekspedisjonene (www.friluftsliv.no/ekspedisjoner).
Aktive opplevelser
Hurtigruten ASA er et av landets aller sterkeste merkevarer nasjonalt og internasjonalt. Kaptein Richard With la ut på den første hurtigruteferden i 1893 og gjennomførte sammen med los Anders Holte en bragd ingen trodde var mulig. Helårs rute langs vår utfordrende kystlinje innebar blant annet nattseilinger i trange farvann med manglende sjøkart og svært få fyrlykter. I dag er Hurtigruten, i tillegg til en svært viktig del av kystens infrastruktur, en leverandør av ekte og aktive opplevelser hele året. Våre hurtigruteskip langs norskekysten bringer årlig rundt 450.000 passasjerer dit de skal, og gir de minner for livet underveis. For oss representerer Morten gleden over naturen, ønsket om å lære og viljen til å overkomme utfordringer. God reise!
Janusfabrikken ble etablert i 1895 og er i dag en av Europas ledende produsenter av undertøy. Ved fabrikken på Espeland i Bergen jobber omlag 100 ansatte med å produsere undertøy og sokker til barn og voksne. Fabrikken er den eneste igjen i sitt slag i Norge. Janus er markedsleder i Norge og eksportandelen øker. Det er særlig kløfrie ullklær til barn og voksne Janus er kjent for. Janus Design Wool ullundertøy til herre er utviklet med tanke på fleksibelt bruk og passer like godt til sport og fritid som til daglig bruk på jobben. Janus Black Wool er et helårs ullundertøy velegnet for bruk ute og inne, sommer som vinter. Den elastiske ribbkvaliteten sikrer en optimal passform gjennom hele plaggets levetid. Janus Black Wool vaskes i maskin og kan trommeltørkes. Janus ullprodukter varmer og isolerer kroppen på kalde og sure dager. Ull er også varmeregulerende og behagelig i mildere vær. Et merinoullplagg kan absorbere inntil 3o prosent fuktighet uten av det føles vått. Ull på kroppen gir økt velvære.
Hardinglam AS gjenskapar det matkulturelle ettermælet i Hardanger. Tradisjonsrike produkt vert foredla fram ved hjelp av gamle metodar og nøye handsaming. Sauehald har vore viktig del av dei vestnorske bondetradisjonane og gjev kvalitetar både for ganen og augo ved stelling av kulturlandskapet. Hardinglam er stolt av å vera bidragsytar til Morten Birkeland Engelsen på turen Noreg på langs. Me vonar fenalåra vil smaka fortreffeleg!
Stor-Bergen Boligbyggelag er en av Bergens største boligutbyggere og eiendomsmeglere. Vi er vant med å sette oss djerve mål i vår virksomhet, og jobbe målrettet for å nå dem. Det Morten gjør når han gjennomfører turen sin må i alle fall kunne kalles djervt! Han beviser for seg selv - og alle oss andre - at alle mål er oppnåelige bare man har det rette fokuset og jobber grundig. Morten er medlem i Stor-Bergen, og i planleggingsfasen var han også beboer i et av våre tilknyttede borettslag. Vi ønsker fortsatt lykke til med planleggingen, og ser frem til å følge "Morten underveis".
1000 Mile™ har spesialisert seg på teknisk avanserte sokker for sport og fritid med vekt på fjellsport, vandring og skisport, og for alle årstider. Med 1000 Mile™ sokker er brukeren sikret den funksjonalitet som støvelen eller skoen er skapt for å gi. Vi gir 1 års garanti mot gnagsår ved bruk av "dobbel lagsokkene". Dobbel lagkonstruksjon fjerner friksjon mellom sko og sokk, og reduserer dermed friksjon mellom sokk og fot. Dermed slites den ikke ut før den er brukt i 1000 miles (160 mil), og forhindrer gnagsår.
Morten har tatt de første skritt, alene, og etter lang tids planlegging, skal drømmen om å gå "Norge på langs" realiseres om ikke så lenge. Turen blir lang og han vil oppleve Norge fra kald vinter til varm vår. Underveis har Morten valgt å pleie føttene sine som sine beste venner. Kanskje har han valgt en av verdens mest komfortable sokk på sin vandring...! Takk for tilliten fra oss i 1000 Mile™ "En reise på 1000 miles begynner med et eneste skritt".
Alliance Boots er Europas ledende apotekkjede. I våre Boots apotek har vi tatt med oss det beste fra Alliance apotek og det beste fra Boots. I samarbeid med forskere og spesialister innen helse og hudpleie, utvikler og produserer Boots flere av Storbritannias besteselgende merkevarer, heriblant solproduktene Soltan. Vi vet hvor viktig solbeskyttelse er for huden, og derfor støtter vi Morten med solkremer på hans reiser.
Silva er et verdenskjent merke etter 75 år i markedet, og designer utstyr for deg som liker å være i bevegelse utendørs. Om du orienterer, sykler, løper, vandrer, padler eller går turer, har Silva produkter som bidrar til at du får mest mulig ut av din fritid. Nyttige produkter som gir deg en bedre opplevelse, en følelse av frihet og en forbedret livskvalitet. I spekteret finner du kompass, hodelykter, skrittellere og pulsmålere og mye, mye mer. Felles for alle er, at de er verdensledende og er et resultat av årelang forskning og utvikling.
Möller’s er Norges største og mest kjente leverandør av helseprodukter. I over 150 år har de produsert høykvalitets produkter med fokus på omega-3 fra havet. I tillegg til Möller’s Tran, som fortsatt er noe av de sunneste man kan få i seg, leverer Möller’s flere andre omega-3 baserte produkter til ulike behov. Underveis på turen kommer jeg til å bruke Möller’s produkter for å sikre at jeg får i meg alle de viktigste næringsstoffene kroppen trenger.
Tekna - Teknisk naturvitenskapelig forening er landets største profesjonsforening for akademikere, og har over 50.000 medlemmer. Tekna Bergen avdeling er den fjerde største avdelingen av de 34 lokalavdelingene i Tekna. Bergen avdeling dekker 19 kommuner fra grensen mot Sogn og Fjordane og til Hardanger og Sunnhordland i sør. Avdelingen har nærmere 3500 ordinære medlemmer og 1000 studentmedlemmer.
Tekna Bergen avdeling har tidligere samarbeidet med Morten i forbindelse med uteskolematematikk og NewtonCamp i regi Barnas Turlag. Tekna Bergen støtter Morten Birkeland Engelsen sin "Norge på langs - tur" i 2009 med en storsekk som skal benyttes ved de etapper som utelukker bruk av pulk. Tekna Bergen avdeling ønsker Morten lykke til med alle forberedelser og god tur !
Klart for testtur på Hardangervidda
Det er nå under et år til jeg står ved Knivskjellodden i nord, klar til å ta fatt på mitt livs vandring. Sommerfugler i magen har for lengst begynt å røre på seg, og det vil vel tvilsomt avta, kjenner jeg meg selv rett.
En viktig del av turforberedelsene blir testturen på Hardangervidden som nå står for døren. Teltet som skal huse meg i 4-5 mnd neste år skal få sin jomfrutur, og jeg skal vandre rundt i nasjonalparken i 10 dager med pulk, fra Finse til Hadlaskard. Testturens hovedmål er å beregne brensel til snøsmelting og proviant vinterstid, samt imøtekomme sponsorers krav om dokumentasjon/ bilder av utstyr og bekledning.
Fra Finse går turen langs Hardangerjøkulens østside, og videre mot Bjoreidalen. Herfra fortsetter vandringen mot Nordmannslågen og resten av villmarksområdet som står meg aller nærmest. Jeg ser fram til å komme skikkelig igang med forberedelsene nå, og vinterturen på Hardangerviddens vestside blir en ørliten, men likevel etterlengtet forsmak på eventyret som nærmer seg med stormskritt.
En viktig del av turforberedelsene blir testturen på Hardangervidden som nå står for døren. Teltet som skal huse meg i 4-5 mnd neste år skal få sin jomfrutur, og jeg skal vandre rundt i nasjonalparken i 10 dager med pulk, fra Finse til Hadlaskard. Testturens hovedmål er å beregne brensel til snøsmelting og proviant vinterstid, samt imøtekomme sponsorers krav om dokumentasjon/ bilder av utstyr og bekledning.
Fra Finse går turen langs Hardangerjøkulens østside, og videre mot Bjoreidalen. Herfra fortsetter vandringen mot Nordmannslågen og resten av villmarksområdet som står meg aller nærmest. Jeg ser fram til å komme skikkelig igang med forberedelsene nå, og vinterturen på Hardangerviddens vestside blir en ørliten, men likevel etterlengtet forsmak på eventyret som nærmer seg med stormskritt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
